Ingen bryr seg og jeg trenger hjelp...

Hei!

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår at du har det vondt og at du bærer på mye helt alene. Da er det ikke unormalt at man kan få tanker om å gi opp. 

Det som er fint er at du går til psykolog. Selv om du ikke har fortalt hvordan du egentlig har det så vil jeg oppfordre deg til å si det til psykologen din som du sier til oss. Ved å være åpen så vil du få den hjelpen du trenger. Dersom du ikke sier noe så forstår ikke psykologen hvor alvorlig vondt du har det. 

Selvskading er en måte og håndtere det som er så vondt på. Det er ikke alltid man vet hva det er som gjør vondt eller hvordan man kan få uttrykt det på noen annen måte. Ved å skade seg selv så flytter man fokuset fra det som skjer inni til noe man faktisk kan kjenne og det gjør at man får det litt bedre en liten periode. 

Det høres også ut som du strever med mat. Ofte så kan mat også være en måte og håndtere det som er vondt inni en på. 

Du har mistet faren din. Det er så vondt og det var trist å høre at du føler du blir mobbet for det. 

Når man ikke har det så bra så er det lett  og tenke at andre ikke bryr seg. Men kanskje de rundt deg ikke vet hvor vondt du faktisk har det? 

Noen ganger hadde det vært godt at de rundt oss bare visste hvordan vi har det men det gjør de dessverre ikke. Vi må noen ganger fortelle at vi ikke har det så bra.

De som mobber deg -kan du si at du blir lei deg av det? Det er ikke din skyld at faren din er død!

Hva kan du gjøre?

Jeg vil sterkt anbefale deg å snakke med psykologen din om det du sier til oss. Du trenger ikke være bekymret for at du ikke skal bli trodd. Psykologen har god erfaring med å hjelpe ungdom og du er ikke alene om å ha vonde tanker!

Forsøk å snakk med familien din. Det er godt å snakke med noen og få trøst for det som er vondt og vanskelig. Det er godt å slippe og late som alt er bra når det ikke er det.

Du kan også be om en samtale hos helsesykepleier på skolen din. Der kan du snakke om at du føler deg mobbet og at du strever med mat og selvskading. 

Husk at det er lov å være sliten. Men du må ikke gi opp! Du har mennesker rundt deg som bryr seg om deg og som vil hjelpe deg!

Du trenger ikke fikse alt helt alene! Det finnes hjelp å få. Ikke gi opp - du er sterkere enn du tror!

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Håper du får det bedre snart!

God klem til deg! Du er god som gull!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier