Har spiseforstyrrelse, føler meg som et dårlig menneske som lyver.

Hei

Det er strevsomt å bli frisk fra spiseforstyrrelse og du beskriver en ambivalens mange kan kjenne seg igjen i. 

Ambivalens er motstridende følelser som at du vil ned i vekt samtidig som du ikke vil fordi det fører til mindre aktivitet. Du både vil og ikke vil bli frisk. Når faren din glemmer noe av maten du skal spise så blir du både glad og du blir stresset. 

De aller fleste jeg har møtt som er på vei ut fra en spiseforstyrrelse beskriver det slik du gjør. Mange i samme situasjon får dårlig samvittighet for at de ikke sier fra at de får for lite mat samtidig som de får dårlig samvittighet for spiseforstyrrelsen om de sier fra. 

Spiseforstyrrelser skaper dårlig samvittighet uansett. Det er de sterke kreftene spiseforstyrrelsen har som får deg til å lyve. Det er derfor helt nødvendig at foreldre støtter barnet sitt slik at det er mulig å stå imot kreftene til spiseforstyrrelsen. Du er ikke et dårlig menneske og foreldrene dine kan stole på deg. Det er spiseforstyrrelsen de ikke kan stole på. Det er en stor forskjell. 

Jeg anbefaler deg å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det. Det kan virke som om spiseforstyrrelsen får herje mer hos faren din når han ikke er så påpasselig som moren din. Det er viktig at han får vite om dette slik at han kan få mulighet til å støtte deg på en bedre måte. Kan du vise han det du har skrevet til UNG? Eller kan du prøve å si noe om det neste gang dere er hos BUP? Det du beskriver er veldig vanlig og foreldre blir ofte veldig glade om ungene deres forteller hva de trenger av støtte. Du trenger at pappa passer bedre på slik at spiseforstyrrelsen ikke får mulighet til å lure unna mat. 

Jeg legger ved noen artikler som kan være fine for deg å lese. 

Vennlig hilsen familieterapeut/sykepleier