Familien min er kjedelig - alle later som de har det bra

Hei

Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at du skulle ønske familien din brukte mer tid sammen istedenfor at dere sitter hver for dere. Det kan jeg godt forstå, for det høres ensomt ut for deg - og dere alle - å leve i en familie som aldri er sammen og aldri prater sammen om hvordan man egentlig har det. Det er fint at du reagerer og at du vil ta initiativ til endring. 

Det er vanskelig å forandre andre mennesker, så man må egentlig bare begynne med seg selv. Man må si noe om hva man vil og håpe at de andre forstår og følger etter. 

Derfor vil jeg råde deg til å fortelle foreldrene dine det du ønsker deg mer av! Ikke gi opp å snakke med dem selv om det virker håpløst slik det er nå. Kanskje de trenger en liten "vekker"? Snakk med dem et tidspunkt dere har det rolig rundt dere og det er god tid. Det kan hjelpe at du er så konkret som mulig når du sier hva du vil. Si til foreldrene dine hva du ønsker deg mer av! Forsøk å si noe om dette uten å kritisere måten de er på nå.

Du kan for eksempel si: "Jeg savner at vi bruker tid sammen og at vi snakker mer om hvordan vi har det. Jeg skulle vi kunne finne på aktiviteter sammen, for det tror jeg hadde vært gøy for oss."  eller "Jeg liker godt når dere spør meg hva jeg har gjort i dag eller hvordan jeg har det.".  Da fokuserer du på det du vil ha mer av.

Det er bedre enn å f.eks si: "herregud, dere er så kjedelige, her i familien er det jo ingen som snakker sammen eller som bryr seg! Alle sitter jo bare hver for seg." En slik måte å snakke på kan lett oppfattes som kritikk av foreldrene dine og de vil nok reagere med å forsvare seg eller kritisere tilbake og så blir det bare mer krangel og tilbaketrekking. 

Så hvis du får frem hva DU vil ha mer av fremfor å kritisere dem er det stor sjanse for at du vil bli hørt og forstått. Kanskje foreldrene dine blir glade for at du tar initiativ og at du sier at du vil snakke mer med dem og gjøre mer ting sammen? Mange foreldre tror ikke at ungdommen deres ønsker å ha så mye kontakt, fordi ungdommen ikke viser/sier det. Hvis ungdommen bare går på rommet sitt (slik du forteller at du ofte gjør) så tenker foreldrene kanskje at det er det de vil. Og at de vil være i fred. Men sånn er det jo ikke, det beskriver du ganske tydelig. Jeg tror mange ungdommer har det på samme måte som deg i sin familie, så jeg tror ikke du er den eneste som opplever familien din som kjedelig og depressiv. 

De fleste foreldre vil gjerne være der for barna sine, men de glemmer seg, eller skjønner ikke hvordan de skal gjøre det. Foreldrene dine virker å ha glemt seg fordi de har gått inn i en slags sløvhetstilstand. Jeg håper du klarer å vekke dem litt opp! 

Jeg har funnet frem noen artikler til deg som handler om hvordan man kan snakke med foreldrene sine om vanskelige ting. Og om det å føle seg annerledes enn familien sin. Jeg tror du vil ha nytte av å lese dem. 

Håper dette var til hjelp for deg. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten