Stemoren min har kalt meg stygge ting og kjeftet mye. Er det psykisk vold?

Hei

Det du forteller om høres ikke noe greit ut. Stemoren din har behandlet både deg og søsteren din dårlig, og de tingene du forteller om her at hun har sagt og gjort, det er å regne som psykisk vold, dersom det har skjedd gjentakende. 

Man kan definere psykisk vold som all bruk av ord eller mimikk/kroppsspråk for å kontrollere, skremme, krenke eller skade noen. 

I familier kan man så klart si ting til hverandre som man angrer på, for eksempel hvis man blir veldig sint eller frustrert. Det er ganske vanlig å krangle, og spesielt i familier der nye voksne har kommet inn og det bor ungdommer fra før, så kan det bli store utfordringer. Men når de stygge kommentarene gjentar seg og gjentar seg fra den voksne, uten hensyn til barnets/ungdommens følelser, da er det psykisk vold. Du kan også lese mer her om de ulike formene for vold, og se om du kjenner deg igjen i forhold til det du har opplevd.

Det er leit å høre at faren din ikke har grepet inn og stoppet det når stemoren din har skreket, eller sagt stygge ting til deg og søsteren din. Jeg vil tro at dette har både skuffet dere og gjort at dere ikke føler dere kan stole på han? Det har sikkert vært vanskelig for faren din å "stå i skuddlinjen" mellom sin kjæreste og sine barn. Men som din forelder har han faktisk et ansvar for at dere skulle være trygge og få god nok omsorg (også følelsesmessig) da dere var hjemme hos han. Det ansvaret tok han ikke når han lot stemoren din behandle dere slik du forteller her.   

Du skriver at du vil bryte kontakten med faren din nå. Det forstår jeg jo, samtidig som jeg tenker at det kan være greit å forsøke å snakke med han først, så du ikke gjør noe du angrer på. Jeg tenker at du kan starte med å fortelle hvor vanskelig det faktisk har vært for deg det du har opplevd hjemme hos han. Du kan kanskje gjøre det sammen med søsteren din og, hvis det kjennes lettere? Det å forsøke å ta en prat er et mindre dramatisk skritt enn å bryte kontakten helt, og kanskje gjør det at han forstår alvoret. Det kan hende at det åpner seg en mulighet for deg til å si litt mer til faren din om hvordan du har opplevd kommunikasjonen med stemoren din og at du har følt deg sviktet av han. Jeg håper han vil lytte til deg hvis du forsøker, for det er viktig at faren din får vite hvordan det har vært å være deg, slik at han har mulighet til å evt reparere forholdet til deg.  

Det er en stor avgjørelse å si at du ikke vil ha kontakt i det hele tatt. Hvis du skal gjøre det så vil jeg anbefale deg å snakke med noen andre du har et godt forhold til og som kjenner deg, om hvordan du skal gjøre det. Det kan blir vanskelige situasjoner og diskusjoner som kan komme med faren din, og det kan også være at du forandrer mening om noen år. Jeg tenker derfor at det er lurt at du snakker med noen om dette slik at du har en støttespiller underveis.

Det kan jo også tenkes at faren din endrer seg når han forstår alvoret. Kanskje han vil kunne gjøre noe som gjør det lettere for deg å møte han fremover.

Til slutt vil jeg bare si at du har lov å være skuffet, lei deg og oppgitt over familiesituasjonen din. Din far tok sine valg ved å bli sammen med din stemor. Du lever med konsekvensene av dette nå. Men det betyr ikke at du skal være nødt til å akseptere måte du blir behandlet på. Det er bra at du vil stå opp for deg selv og dine egne grenser. Det vil du tjene på i lengden. 

Under svaret mitt finner du noen artikler som kan være interessante for deg å lese. Uansett hva du velger å gjøre håper jeg at det blir bedre for deg. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten