Hodet mitt er tåkete og hjernen min ser kun en utvei

Hei gutt 14 år

Jeg kan ikke svare på hva som er best av å forsvinne eller rømme hjemmefra, fordi jeg tror ikke det vil løse noen av dine problemer.

Det høres ut som om du har nådd et bunnpunkt og ikke klarer å se veien ut.

Det er modig av deg å skrive her at du trenger hjelp og sette ord på det som er vanskelig, kanskje det kan være en start på å be om hjelp der du bor også?

Det å ikke føle seg elsket, ønsket eller velkommen i hjemmet sitt, er forferdelig vondt og hodet blir fylt med tanker om at livet ikke er verdt å leve. Jeg forstår at det er lett å få sånne tanker når livet går deg så kraftig imot! At hodet oppleves tåkete, er ikke rart eller uvanlig når du har det sånn.

Men du er bare 14 år gammel og livet har så utrolig mye mer å by på av oppturer, men selvsagt også nedturer. Ved å jobbe med de negative tankene dine, vil du bli mer robust når livet går deg imot. 

Øv deg f.eks. på å skrive ned tanker og finne "motargumenter" mot de negative tankene (selv om du ikke tror på dem i begynnelsen).

Det å være fysisk aktiv og ha sosial omgang med mennesker som gjør deg godt, er beskyttende for psykiske vansker.

Du burde ikke finne deg i å ha det så vondt og vanskelig. Livet kan også være godt og fint, hvis du bare gir det en sjanse. 

Ingen kan tenke positivt hele tiden, det er ikke et mål. Ved å tåle å stå i det vonde og det triste, og tørre å vise andre sin sårbare side, det er da det kan skje endringer. Det er når du erkjenner at du føler deg avvist, ensom, trist, at du kan tåle å leve med det.

Ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no