Jeg har det ikke bra hjemme, selvskader og tror jeg har angst.

Kjære deg

Så fint at du tør å skrive til oss og fortelle sannheten om hvordan du egentlig har det her. Det er forferdelig vondt å føle at dine foreldre ikke liker deg og jeg synes det er vondt å lese at de ler av deg og ikke tar deg på alvor. Du fortjener respekt og å bli tatt på alvor!

Kanskje foreldrene dine bare ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til deg, spesielt fordi de ser at du ikke har det bra ("er sur"), men forstår ikke hvorfor. Det er tydelig at de ønsker mer kontakt med deg, men blir frustrerte og sier dumme ting når de ikke får et svar de forstår. 

Så fint at du har en venn som har det på lignende måte, det er mye trøst i det å finne andre likesinnede. Det er likevel viktig at dine foreldre forstår at du ikke har det bra, slik at de kan forholde seg til deg på en annen måte. Slik at de kan gi deg det du trenger, nemlig omsorg, kjærlighet, trygghet og forståelse. Hva om du viser dem dette innlegget? Både ditt og mitt? ...du har lite å tape på å gjøre det og alt å vinne.

Du skriver at du ikke klarte å si sannheten til helsesykepleieren. Hva om du gir det en sjanse til? Ofte kreves det litt øvelse for å kunne sette ord på tanker og følelser - det kan være vanskelig. 

Det er viktig at du får hjelp til å snu et negativt mønster; angsten, panikken og selvskadingen, hvis ikke kan det bare utvikle seg og bli verre. Forsøk å velge andre mestringsstrategier enn å skade deg selv, prøv heller å ring en venn, gå en tur, hør på musikk eller lignende når du kjenner trangen til å skade deg. 

Prøv også å dempe selvkritiske tanker, behandle deg selv slik du vil behandle andre som du liker. Snakk beroligende til deg selv når du kjenner på den indre uroen og panikken.

Jeg har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp for deg.

Ønsker deg alt godt og lykke til.

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no