Jeg har det så utrolig vanskelig inni meg.

Hei,

Så fint at du skriver til oss om noe som er så sårt og vanskelig!

Jeg forstår veldig godt at det knuser hjertet ditt når noen gir uttrykk for at de ikke vil sitte med deg. De som uttrykker seg sånn som du beskriver, er utrolig tankeløse og vil sikkert bare kjekke seg. De "fortjener ikke" at du blir knust av det de sier - du er så mye bedre!

I ungdomstiden er det nettopp det å være bra nok og akseptert av jevnaldrende som er noe av det viktigste. Da gjør det ekstra vondt når du ikke har så mange venner.

Det er også en periode i livet hvor det er lett å sammenligne seg med andre og mange føler de kommer dårligst ut av den sammenligningen.

Prøv å ha litt aksept og medfølelse med deg selv, behandle deg selv med raushet og vennlighet. Altfor mange snakker nedlatende til seg selv (at man ikke er bra nok, pen nok, flink nok) og det gjør deg bare trist.

Jeg vil også anbefale deg å lufte de tankene og følelsene du beskriver så bra i brevet ditt med noen andre. Det å dele tanker kan gjøre at du forstår deg selv bedre og klarer bedre å sortere hva som er hva.

Helsesykepleier på din skole er vant til å snakke med ungdom om nettopp slike ting, kanskje du bare må ta steget ut og velge å stole på noen? Jeg synes iallefall du skal si noe til pappan din som helt sikkert er veldig glad i deg og kanskje mer stolt av deg enn du aner?

Jeg vil gjerne gi deg en klem og si at det kommer til å gå bra, for det gjør det! Ungdomstiden er tøff, spesielt i begynnelsen, men det blir bedre.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no