Kan jeg snakke med legen uten at mine foreldre får vite? Sliter

Hei du!

Så fint at du tar kontakt. Bra jobbet med å holde deg vekke fra selvskadingen - det kan være vanskelig når trangen melder seg. Det at du jobber med å håndtere trangen vil på sikt gjøre at trangen ikke blir like dominerende. Det er lurt å finne andre måter å regulere trangen på som f.eks å ta en tur, snakke med de rundt deg, ta en dusj eller ta kaldt vann på huden, sette på noe som engasjerer deg av musikk, film, serie o.l. Jeg heier på deg.

Det er godt å høre at treneren din vet hvordan du har det. Det kan være lurt å få noen andre sitt perspektiv og støtte når vi har det som verst. Når vi har det veldig tungt kan vi se verden gjennom disse "brillene" og det kan være vanskelig å slippe til andre og mer oppløftende perspektiv.

Jeg skjønner spørsmålet ditt angående dette med legen. Du er 15 år og det er dermed slik at dersom du f.eks trenger henvisning til BUP så må dine foreldre samtykke til det (frem til du er 16 år). Men det er ikke slik at legen er nødt til å si alt du har snakket om til dine foreldre - absolutt ikke. Legen er pliktig til å si fra til foreldrene dine dersom det er noe svært alvorlig som kommer frem som foreldrene dine er nødt til å vite fordi de har rett til å kunne utøve sitt foreldreansvar. Det betyr med andre ord at dersom det er noe svært alvorlig som foregår med deg (f.eks at du har tenkt å ta ditt eget liv eller noe annet svært alvorlig) så må foreldre involveres fordi de har rett til å få sjansen til å utøve foreldreansvaret sitt.

Men som sagt må fastlegen på ingen måte opplyse om alt som blir sagt. Et tips kan være at du går til fastlegen og åpner med å fortelle om din bekymring for hva legen vil si til dine foreldre. Du kan spørre om hvor grensen går for hva som må opplyses om og ikke og så ta et valg på hva du skal si. Når det er sagt så er min anbefaling at dersom du hadde klart det så er det kanskje ikke så dumt at foreldre opplyses (helst rett fra deg) om noe av det du strever med slik at de faktisk kan få mulighet til å hjelpe og støtte deg hjemme. Når de ikke vet hvordan du har det får de heller ikke mulighet til å hjelpe deg og da får du ikke støtten du trenger.

Dersom det blir komplisert og vanskelig å snakke med fastlegen kan du også velge å heller snakke med helsestasjon for ungdom eller helsesykepleier (fra skolen) der du bor. Der kan du komme uten foreldre og fortelle om hva som plager deg og få tips til hva som blir lurt å gjøre videre.

Ønsker deg masse lykke til

Med vennlig hilsen psykologen