Hva skjer om jeg forteller psykologen på bup om selvmordstanker?

Hei, jente på 16 år

Så fint at du sier ifra om at du ikke har det bra. Det høres ut som du har veldig mange tunge og vanskelige tanker og at det handler om selvmordstanker for det meste.

Hva som ligger bak disse selvmordstankene forteller du ikke noe om. Det kan være ulike grunner til at man som menneske kjenner at livet er så tungt til tider at man ikke vet hvordan man skal klare å leve. Du beskriver at du har det sånn nå samtidig som du forteller at du egentlig ønsker å få det bedre men ikke et om det går an. Da vil jeg si deg at det absolutt går an å få det bedre og at du vil får det bedre.

Du spør om hva som skjer dersom du forteller psykologen om selvmordstankene du har. Det første jeg tenker er at da vil du få bedre og mer passende hjelp. Dersom psykologen (og andre rundt deg) ikke vet hvordan du har det vil du ikke få den hjelpen du trenger. Du kan snakke med psykologen om selvmordstankene dine og fortelle først at du har noen tanker som du er usikker på om du klarer å dele fordi du lurer på hva psykologen kommer til å si/gjøre videre. Så kan psykologen fortelle deg videre om hva han/hun tenker om dette. 

Grunnen til at foreldre noen ganger må få vite om når barna/ungdommene har det veldig vanskelig er fordi de skal ha mulighet til å utøve sin oppgave som nettopp er å være foreldre. Dersom de ikke aner hvordan du har det an de ikke støtte og hjelpe slik du trenger når du har det som verst. Men som sagt ville jeg tatt dette direkte opp med psykologen fordi det går ikke an for meg å spå 100% hva som kommer til å skje når det kommer til foreldrene dine.

Du spor om hva som kommer til å skje videre etter du har fortalt det. Det som er sikkert er at de som jobber som psykolog er veldig vant til å snakke om selvmordstanker. Da kan dere sammen finne ut hva som ligger bak, hva som giør at du ikke tror det vil bli bedre osv. Det aller vanligste er å snakke om det og finne ut av hva man skal gjøre fremover sammen. Andre igjen har et sammensatt bilde av symptomer og vil f.eks trenge medisiner en periode eller f.eks å være innlagt på en sengepost for mer oppfølging. Men som sagt er det aller vanligste å snakke om det og finne løsninger for å få det bedre. Dere kan også snakke om opplevelsen du hadde som du forteller om (den med farfaren din). 

Jeg råder deg uansett til å si det til psykologen og å begynne med å si at du er usikker på om du klarer å forteller om tankene dine pga du lurer på hva psykologen vil gjøre ifht foreldrene dine. Dette er et godt utgangspunkt for å komme seg et steg videre og kjenne om du kan klare å si det.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen