Sliter med tanker om døden, hva om den samtalen blir den siste med personen

Hei du.

Så fint at du tar kontakt når du har det vanskelig inni deg.

Det høres ut som det er ganske kaotisk på innsiden din og disse tankene du får blir veldig påtrengende og plagsomme for deg. Det kan fort bli veldig "travelt" i tankene når vi tenker mye på at vi "må" tenke på den og den måten for tenk om og tenk hvis. Det er vondt å ha det sånn for på en måte så tenker vi at det er nyttig at vi tenker sånn i form av at da kan vi "passe på" at f.eks denne krangelen ikke blir den siste samtalen men på den andre siden er det bare veldig utmattende å tenke så mye på dette fordi vi kan aldri sikre oss og passe på alle slike situasjoner i livet. På et tidspunkt vil jo alle dø men det blir ofte ikke da når man har vært redd at det skal skje - dermed blir tanken på "tenk hvis" bare utmattende og ikke til noe hjelp.

Det høres ikke sannsynlig ut at andre vil ønske seg at du ikke var her men jeg tror at dette kommer at at du blir så sliten av alt som skjer i tankene og at du derfor kan bli sårbar for å tenke slikt om deg selv og situasjonen. Jeg tenker at du har det vanskelig i selvfølelsen (relasjonen til deg selv, hvordan du har det med deg selv) når du straffer deg selv for å ha det som du har det. Det er ikke det du trenger når du allerede har det vanskelig. I vanskelige perioder trenger vi å være raus med oss selv - slik du ville vært med en venn eller familiemedlem som hadde hatt det vanskelig. "Straff" fungerer bare mot sin hensikt der man blir mer og mer fortvilet. Du kan ikke noe for at du har det tungt inni deg og skal ikke "straffes" for det.

Det å forsøke å kontrollere tanker vil også være et spor å gå i som ikke fungerer. Alle mennesker har rare, skremmende, tunge, merkelige og plagsomme tanker fra tid til annen. Når vi prøver å "presse vekk"/kontrollere disse tankene kommer det bare mer og mer av dem og de blir gjerne sterkere. Dette fordi de får veldig mye både indirekte og direkte oppmerksomhet gjennom at vi prøver å presse dem vekk og tar dem dermed veldig på alvor. Da tror hjernen at slike tanker er nyttige/viktige og det blir bare mer og mer. Det blir som en "boomerang" som kommer tilbake med full fart.

Jeg tror det er lurt å få sortert og snakket om hvordan du har det inni deg sammen med noen som står utenfor familien. Ofte er det lurt å få et blikk utenfra der du kan snakke som du vil med noen som er profesjonell og som du ikke har et vanlig bånd til/relasjon til. Jeg foreslår helsesykepleier i første omgang så kan du drøfte der om du eventuelt trenger mer hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen