Foreldre forskjellsbehandler meg og tvillingbroren min, hva gjør jeg?

Hei!

Så leit at det har blitt så ulik behandling mellom deg og tvillingbroren din. Når en har strenge telefonregler og må gjøre husarbeid imens den andre får sitte og spille i time etter time så høres det urettferdig ut! Jeg skjønner at du reagerer.

Samtidig kan jo foreldre forskjellsbehandle fordi de mener barna deres er ulike og trenger forskjellig oppdragelse. En av de vanligste grunnene er alder. Men dette er din tvillingbror, da er jo ikke alder en grunn. Er det kanskje noe annet? Det kan være barnets personlighet eller at barnet har ulike problemer som gjør at det ikke kan stilles de samme kravene som til andre. Kan du komme på om broren din har noen utfordringer eller problemer som gjør at han ikke kan stilles krav til på samme måte som deg? Det kan jo hende det er ting du ikke vet om. Det kan også hende at foreldrene dine snakker med broren din og gir han oppgaver eller stiller noen strenge krav til han, når du ikke ser. Det er ikke alt man får med seg som søsken.

Du spør hva du skal gjøre. Jeg tenker at du nok bør fortsette å forholde deg til de reglene du har enn så lenge, for det er jo foreldrene dine som bestemmer over deg. Men i tillegg syns jeg at du skal ta en prat med dem en gang broren din ikke er der, for å prøve å si ifra litt mer om hvordan du har det med dette. Og stille noen spørsmål til hvorfor ting er som de er. Snakk helst med de en gang dere er venner fra før, altså i fredstid. Det er akkurat som det er lettere å høre ordentlig hva den andre sier, om man er rolig fra før av. Hvordan gjør du det?

• Jo. Si at du har noe du lurer på, som du hat tenkt på i det siste. Si gjerne at dette har du gruet deg litt til men du syns det er viktig. Da følger de nok ekstra godt med og lar deg snakke:)
• Videre kan du spørre om det er ting med broren din som er annerledes enn med deg, ettersom han virker å ha andre regler. Du kan si at du trenger å vite hvorfor de gjør som de gjør, og at du har vært litt frustrert.
• Og når man føler seg forskjellsbehandla sånn så er det lett å begynne å kritisere foreldre. Kanskje kan du komme til å si ting som:

"dere bryr deg jo aldri om meg, dere bare er snille med broren min" eller "jeg vet at dere liker broren min min bedre enn meg, dere bare lar han gjøre det han vil". Da snakker du om hva foreldrene dine gjør galt og de kan få behov for å forsvare seg istedenfor å høre på deg og det du har å si.

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å klage på foreldrene dine så kan det være lettere å forstå deg uten å bli sint. For eksempel kan du si: 

"Og i det siste har jeg følt meg mindre verdt, for det virker som dere liker broren min bedre enn meg fordi jeg syns dere er mindre streng med han enn med meg. Det kjennes urettferdig, jeg blir lei meg av det! Jeg skulle ønske dere fordelte husoppgavene mer jevnt mellom oss, det ville føltes mer rettferdig. Og jeg skulle ønske dere viste meg mer støtte og stolte på meg når jeg sier jeg er syk". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer. Da kan det hende at de blir "vekket litt opp" og skjønner hvor mye det går inn på deg når de forskjellsbehandler.

Jeg håper dette ga deg noen tips til hvordan du kan ta en prat. Jeg håper det blir bedre. I artiklene jeg har lagt ved under her finner du mange flere tips til hva du kan si til foreldrene dine og hvordan. Det er også en tekst om søskenkrangling, den tror jeg også kan være fin for deg å lese. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no