Jeg er så ensom, og er alt for uheldig med de rundt meg.

Jeg er så ensom, og er alt for uheldige med de rundt meg. Venner sårer meg, sånn at jeg heller vil være alene enn med de. Har dårlige foreldre, de er rett og slett ikke gode personer eller foresatte. Og jeg føler meg ikke elsket, mer som om jeg er en plage. For første gang på ganske lenge skulle jeg ha en overnatting, men som alltid sier pappa nei « fordi jeg sier det» og blir sint hvis jeg spørr flere spørsmål. Noen ganger får jeg overnatte hos andre, men da føler han ikke for å kjøre meg engang, bare fordi han ikke gidder. Å snakke med mamma går ikke fordi jeg har ikke kontakt med hun. Jeg føler livet hadde vært så mye lettere hvis jeg hadde en bestevenn, for jeg sliter ikke med å snakke og få venner, men bare alle sårer meg uten å engang virke lei seg for det. Det føles som om jeg blir kasta i søpla og når jeg klarer å komme meg ut, blir jeg kastet inn igjen.