Jente 16: Mamma vil ikke ordne opp når vi krangler

Jente, 16

Hei! Jeg har av og til konflikter med mamma om min psykiske helse. Vi kan kjefte og såre hverandre, men føler aldri hun vil ordne opp. Hun vil bare glemme det når hun blir lei av konflikten, og det er vanskelig for meg. Når jeg er uenig med pappa snakker vi om det, og jeg synes det er fint å løse saken. Hvis jeg sier/skriver unnskyld til mamma blir hun sintere, og samme hvis jeg spør om vi kan legge konflikten bak oss. Jeg får ikke lov å ta avstand fra henne når vi krangler, selv om hun kan det. Det blir bare verre hvis jeg prøver å ordne opp. Hun ignorerer at jeg føler meg såret. Kranglene går over neste dag. Lillebroren min kan kjefte på henne og kalle henne «j*vla hore» osv. daglig, og da kan hun la det gå ut over meg og jeg blir veldig lei meg. Hun blir aldri sint på han siden han er deprimert, men det er jeg også. Føler at hun prøver å såre meg når hun krangler med han, siden han blir ikke så såret. Hvis jeg tar dette opp igjen blir det bare mer krangling. Hva kan jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Så bra at du tar kontakt med Ung om dette.

Det høres vanskelig ut å ha en mor som ignorerer deg når du forsøker å ordne opp i og løse konflikter dere har. Det er voksent av deg å ta dette ansvaret og jeg synes det er imponerende at du faktisk vil forsone deg med henne og si unnskyld når hun oppfører seg slik du beskriver.

Det er ikke uvanlig å ha noen krangler i hjemmet mellom foreldre og barn, og kanskje spesielt ikke i ungdomstiden. Du skriver at det skjer av og til, og det er godt å høre at dette ikke skjer hele tiden.

Jeg får en forståelse av at du føler deg deprimert. Blir det vanskelig for din mor å se at du er det? Er det bekymringen over dette som gjør henne så fastlåst i konflikten? Skjer konfliktene også i andre situasjoner, eller er det oftest når dere snakker om din psykiske helse?

Det må føles veldig urettferdig at din bror, som også er deprimert, kan si hva han vil til henne, men at du ikke kan. Det er ikke greit.

Du beskriver din far som en person som tar ansvar når dere krangler. Det må være trygt å kjenne på at andre enn deg , en voksen, tar på seg dette ansvaret. Det må være godt for deg å ha ham og det er kanskje gjennom ham du har lært deg å si unnskyld og løse konflikter. Det er en ressurs å mestre konflikter.

Kan du snakke med ham om hvordan din mor er mot deg? Kan dere sammen snakke med henne om hvordan det føles for deg når hun ignorerer deg og selv skal bestemme når konflikten er over? Legger ved en link til hvordan du kan snakke med din mor.

Jeg vil råde deg til å snakke med din far når du har det vanskelig og vil snakke om din psykiske helse. Eller er det andre du kjenner som er gode å snakke med om dette? Helsesykepleier på skolen eller Helsestasjon for unge har fagpersoner som kan være gode å snakke med og som ofte er dyktige på psykisk helse. Der kan du snakke om hvordan du har det i forhold til din mor, og dere kan snakke om hvordan du best kan takle dine helseutfordringer.

Slik situasjonen er nå, kan det være lurt å snakke med andre enn din mor om dine utfordringer.

Jeg ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 10.6.2023