Vi er en vennegjeng der en av oss sliter psykisk, men ikke vil innrømme det

Hei,

Så fint at du skriver inn med dette spørsmålet når dere har prøvd å snakke med venninnen deres mange ganger og ikke opplever dere kommer noen vei.

Det er ikke så lett å se på at noen vi er glad i lider og strever, spesielt ikke når det virker som de ikke forstår det helt selv. Samtidig er det ikke egentlig så voldsomt mye dere kan gjøre om hun ikke vil gjøre noe selv.

Det er sånn at folk bestemmer over sine egne liv, og om de vil isolere seg og har mulighet til det så er det litt begrenset hva andre rundt kan gjøre. Unntaket er om det vurderes at det er en fare for hennes eller andres liv og helse i alvorlig grad. Hvis hun for eksempel er suicidal eller psykotisk, eller ikke klarer ta vare på seg selv når det kommer til å spise nok mat og slike ting.

Dere kan snakke med henne om at dere er bekymret og fortelle henne hva dere tenker. Dere kan også oppfordre henne til å søke hjelp, eller å bli med dere ut på ting. Men om det ikke er alvorlig nok og hun ikke ønsker å få hjelp med det hun strever med, så er det dessverre litt låst. Dette er også enda mer vanskelig dersom hun er over 18 år, for da er hun voksen og myndig og har stor grad av egen bestemmelsesrett.

Hvis dere er alvorlig bekymret og opplever at hun ikke klarer ta ordentlig vare på seg selv kan dere melde bekymring til bydels- eller kommuneoverlegen. Det er de som eventuelt kan tvinge henne til en undersøkelse for psykisk/fysisk helse og få vurdert henne skikkelig. Du kan lese om det å melde bekymring om en du er pårørende til her. Dere kan også melde bekymring til hennes fastlege eller annet helsepersonell rundt henne, hvis hun har noe slikt.

I en del tilfeller er det å melde bekymring til andre pårørende, som dere har gjort, og eventuelt helsepersonell det eneste en får gjort om personen selv ikke vil gjøre noe med dette. Det er fryktelig trist og vanskelig, og jeg kan forstå at situasjonen dere er i er fryktelig frustrerende for dere, kanskje også svaret fra meg her.

Ut i fra det du beskriver høres ikke dette ut som en god situasjon, og det kan også være påfallende at moren ikke er bekymret i tillegg til at dette startet da hun var ganske ung. Vet du om det ble meldt noen bekymring til barnevernet tidligere, eller om det er meldt bekymring til noen andre? Kanskje det kan være mulig for dere å drøfte med dem eller med andre som har vært i situasjonen, om det er noe mer som kan gjøres.

Ellers er det å fortsette å si i fra til venninnen deres at dere er alvorlig bekymret, og at dere ikke vet hvordan dere kan hjelpe henne, men at dere gjerne vil.

Dere kan også fortelle henne at det finnes mye god hjelp over nett og video, hvis hun vil kan hun nok for eksempel snakke med psykolog på videosamtale. Det finnes også en rekke chatte- og telefontjenester der hun kan snakke om hvordan hun har det hjemmefra. Her er en liste over slike dere kan gi til henne, og også bruke selv.

Jeg håper hun begynner å lytte til dere og tar i mot den hjelpen dere tilbyr henne. Det kan også hende dere må akseptere at hun tar andre valg for seg selv enn dere skulle ønske, uten at dere kan gjøre noe med det.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no