Jeg har ingen motivasjon for skole, gruer meg til fremtiden!

Jente, 19

Hei, jeg er snart ferdig på vgs og har i det siste følt at livet mitt er som å leve i en drøm, noe jeg synes er ubehagelig. Jeg har ingen motivasjon for skole, gruer meg til fremtiden fordi jeg ikke har en plan og føler at jeg og alle andre generelt bare later som at ting ikke snart blir fullstendig snudd på hodet. Jeg er livredd og føler jeg går mot et svart hull. I tillegg har jeg tenkte masse på ex kjæresten min som det var 2 år siden jeg gjorde det slutt med i tillegg til starten av vgs og ungdomsskolen. Jeg savner han, jeg savner da ting var trygt og skulle egentlig litt ønske at jeg dro bakover i tid. Jeg føler ikke at jeg kjenner meg selv eller at jeg har noe å leve for. Jeg har ingen kjæreste, ingen jobb, ingen motivasjon for skole eller fremtiden. Er det normalt at jeg føler at jeg bare drømmer? Er det farlig å savne exen eller føle det slik? Hva burde jeg gjøre? Synes det er ekkelt og ubehagelig å ha det sånn jeg har det nå.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres veldig ubehagelig ut, og det gir mening at du blir redd av det. Mange som er i en periode med mye stress, usikkerhet eller følelsesmessig press kan oppleve noe som ligner på å “leve i en drøm” eller at verden føles litt uvirkelig. Det kan føles skummelt, men det er ofte en reaksjon fra hjernen på overbelastning.

Når det gjelder fremtiden, så er det også veldig vanlig å få en slags “tomhet” eller panikk i overgangen mellom videregående og voksenliv. Du mister en struktur du har hatt lenge, og da kan hjernen begynne å male alt i mørkere farger enn det egentlig er. Følelsen av et “svart hull” er ofte angst som prøver å tolke usikkerhet som fare, selv om det ikke finnes en konkret trussel.

At du tenker på exen din er heller ikke unormalt. Når nåtiden føles utrygg eller kaotisk, vil hjernen ofte gå tilbake til noe som føltes kjent og trygt før. Det betyr ikke nødvendigvis at det å gå tilbake til han er løsningen, men at du savner trygghet og stabilitet mer enn selve personen eller forholdet.

Det du sier om at du ikke kjenner deg selv eller har noe å leve for er det viktigste her. Det kan være tegn på nedstemthet eller depresjon, og det er noe du ikke bør stå alene i. Det er ikke et “identitetsproblem” du må løse selv, men noe som blir mye lettere når du får støtte utenfra.

Det viktigste nå er ikke å finne hele livsplanen din, men å få deg litt mer stabilitet i hverdagen. Små ting som søvn, mat, litt rutine og å være rundt folk kan faktisk dempe den “drømmefølelsen” over tid. Når du føler deg mer uvirkelig, kan enkle grounding-ting hjelpe, som å fokusere på sanser (hva du ser, hører og kjenner fysisk rundt deg).

Det kan også være veldig lurt å snakke med noen i virkeligheten, som helsesykepleier på skolen eller fastlege. Dette er akkurat den typen ting de er vant til å hjelpe unge med, spesielt i overgangen du er i nå.

Håper svaret mitt er til hjelp. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 3.5.2026