Overtenker alt, er det noe galt med meg?

Jente, 14

Hei jente 14 år Jeg overtenke veldig ofte, og noen ganger så sprekker det inni meg og jeg føler at jeg ikke får puste og bryter sammen, altså gråter og trekker meg unna folk. Og når jeg er usikker på om jeg har såret noen eller om jeg har gjort noe galt, overtenke jeg det og ender av å til opp med å gjøre selvskading. Det er som en medisin/straff. Mitt spørsmål er, tror du/dere at jeg har angst? Eller moralsk ocd? Fordi når jeg føler at jeg har gjort noe dumt så klarer jeg ikke å lå den tanken slippe, bare om det er småe ting. Og når jeg ender opp med selvskading så føler jeg at jeg må. Jeg griner nesten aldri men så bobler tankene seg opp i hodet mitt og fører til at jeg sprekker og det tar lang tid før jeg roer meg ned. Hva kan dette være? Fordi jeg føler at det er ikke helt normalt heller, og dette kommer og går i perioder som er kjempe slitsomt. Og er det mulighet for å snakke med noen om dette? Uten at foreldrene mine vet det? Fordi jeg vil ikke såre foreldrene mine. Takk!!

Svar

Hei,

Så fint du beskriver hvordan du har det! Jeg ønsker å berolige deg med at det å ha tanker man sliter med å slippe, overtenking, voldsom gråt som føles uendelig, og selvskading ikke er unormalt. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men det betyr at du ikke har det bra og trenger hjelp.

Ut fra det du skriver, får jeg inntrykk av at du tenker mye på hva andre tenker om deg og er redd for å gjøre noe som kan oppfattes som "galt" av andre. Det virker som kroppen din blir veldig urolig, anspent og gråten gir deg noe utløp. Det er ikke uvanlig å beskrive at gråten er voldsom og mange er redd for å ikke stoppe. Det er samtidig viktig at du tør og gråte og du vil stoppe. Du trenger også å finner ut mer av hva du føler og trenger.

Selvskadingen beskriver du som en slags straff, som kanskje gir en kortvarig ro? Det kan være lurt å få hjelp til å forstå hvorfor du tenker slik, og hvordan du kan forholde deg til tankene på en ny måte. Det er noe mange sliter med i ungdomsårene, i større eller mindre grad. Når du bedre forstår dette, kan det også hjelpe deg mye senere i livet, og du trenger ikke lenger skade deg selv for å finne ro.

Jeg synes du skal prøve å snakke med helsesykepleier på skolen. På de fleste skoler har de et fast kontor og faste tider der elevene kan komme innom og snakke om ting de synes er vanskelig. Sammen kan dere også snakke om din bekymring for å involvere foreldrene dine.

Du skriver at du er redd for å såre foreldrene dine. Det kan jeg forstå. Samtidig er det viktig at foreldrene dine vet hva du sliter med når du har det vanskelig. Først da får de mulighet til å hjelpe deg og være de foreldrene de ønsker å være. De fleste foreldre ønsker mer enn noe annet at barna deres skal komme til dem når de har det vanskelig. Hvordan og hva foreldrene dine trenger å vite, kan du og helsesykepleieren finne ut av sammen.

Jeg legger også ved noen anonyme hjelpetjenester du kan chatte med eller ringe.

Jeg sender deg mange varme tanker og ønsker deg masse lykke til!

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no

Besvart: 15.11.2024