Jeg har en nervøs latter som ødelegger for meg

Gutt, 19

Jeg sliter med nervøs latter i sosiale settinger. Vil det kunne gå over/hva kan jeg gjøre for å jobbe imot det? Jeg vet at dette i prinsipp er et luksusproblem, men det har blitt for problematisk. Det startet på barneskolen, når jeg og vennene tullet bort skoletimene og begynte å le. Det fortsatte gjennom ungdomsskolen. Skjedde det noe morsomt i timen, begynte jeg å le og måtte ofte holde inn latteren, og så gjennom videregående begynte det virkelig å bli problematisk. Det kom til et punkt hvor bare å være i en stille plass iblant andre folk ble en skrekk for meg, og jeg stakk ofte bort fra sosiale situasjoner hvor jeg så en risiko for stillhet. Nå har jeg begynt på folkehøgskole, og digger de folka jeg går med, og det gikk veldig bra fram til i går, og siden da har rolige sosiale settinger blitt veldig ubehagelig. Grunnen til at jeg begynner å le er stort sett impulsive tanker som blir veldig morsomme når jeg er stresset. Jeg føler meg så dårlig for å slite med dette som 19-åring.

Hei du!

Så fint at du skriver til oss. La meg først si at dette er ikke teit, barnslig eller et luksusproblem! Når noe begynner å gjøre at du gruer deg til helt vanlige sosiale situasjoner, så er det ekte nok. Og jeg forstår godt at du synes det er slitsomt.

Det kan høres ut som kroppen din lager latteren som en har en slags stressreaksjon. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi hjernen din har begynt å koble stillhet og rolige situasjoner med fare for å “miste kontrollen” og begynne å le. Vi vet jo at jo mer man forsøker å ikke tenke på noe eller ikke gjøre noe, jo større blir tingen. Noe som kan øke stresset og gjøre at det latteren bli enda vanskeligere å holde igjen. Det er ganske vanskelig å ha det sånn i perioder av livet og trikset er ofte å forsøke å gi det mindre plass.

Du kan begynne med å være litt mindre streng med deg selv. Du er ikke rar. Du er ikke umoden. Du virker tvert imot veldig klok og reflektert. Det at du synes dette er vanskelig, betyr bare at du bryr deg om hvordan du er sammen med andre.

Kanskje er ikke løsningen å tvinge deg selv til å “slutte å le”, men å øve på at stillhet ikke er farlig? Du kan prøve å bli sittende litt i rolige situasjoner, puste rolig ut, kjenne føttene i gulvet og si til deg selv: “Dette er ubehagelig, men det er ikke farlig.”

Av og til kan det hjelpe å si ting som gjør oss nervøse høyt. Om du ler, kan du ta det ned og si: Uuups, av og til får jeg sånn nervøs latter når jeg blir stressa. Det du mest sannsynlig vil oppleve er at de fleste vil forstå det mye bedre enn du frykter.

Siden dette har vart lenge og nå gjør at du unngår situasjoner, tror jeg også det kunne vært veldig fint å snakke med en trygg voksen, for eksempel de hjemme, helsesykepleier, en lærer du er trygg på, eller noen på helsestasjon for ungdom der du går på skole. Ikke fordi det er noe feil med deg, men fordi du fortjener hjelp til å få det lettere.

Jeg legger også ved en app under her som heter “Tankevirus” som kan være nyttig for deg i din situasjon.

Du er 19 år, og du er ikke “for gammel” til å streve med sånt. Mange har forskjellige stressreaksjoner som de skammer seg over. Det betyr ikke at du er svak, det betyr bare at kroppen din prøver å beskytte deg på en litt upraktisk måte. Noe som kan avlæres, litt etter litt.

Mitt beste råd er å være snill med deg selv i dette. Du er ikke problemet. Du har bare fått et mønster som kan jobbes litt med.

Jeg heier på deg!

Vennlig hilsen Helsesykepleier

Besvart: 1.9.2026