Vi måtte avlive hunden vår, og jeg tør ikke snakke med noen om det?

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Så leit å høre om hunden din som sikkert var syk og som måtte avlives. Jeg forstår godt at du strever med de daglige tingene, det er ikke så uvanlig når du er i sorg.

Selv om det føles tung og vanskelig akkurat nå, så kommer ting til å blekne og du kan minnes hunden din med bare gode minner.

For det er viktig i denne sorgfulle tiden, at huske alt det kjekke og koselige du har hatt sammen med hunden din.

Du var 5 år da du fikk hunden, da har hunden din vært med deg i livet du kan huske.

For den harde realitet er at kjæledyr ikke har så lang levetid. De vil dø fra oss. Noen dør fordi de er gamle, mens ganske mange har det som du, at de må avlives fordi de blir syke. Svært mange hunderaser har ting som er spesielt vanlig for akkurat den rasen og som vil gi den helseutfordringer.

Det er viktig å la seg selv få tid til å sørge, mens tiden går, og ting blir lettere etterhvert. For livet går videre, det gjelder å ikke la sorgen knekke deg, selv om du føler deg knekt av hunder er død.

Det er dumt at du ikke synes du kan snakke med famillien din, da dere har mange felles minner om hunden, mye dere kan minnes og gråte litt over, le litt over, bare dele minnene.

Siden du ikke vil snakke med familien din, fordi de også har det trist og leit, så kan du snakkek med noen på skolen. Kanskje helsesykepleier eller en rådgiver, en du har tillit til og føler at du kan snakke med. Det hjelper å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier