Jeg misliker min egen far, og lurer på hva jeg kan gjøre med det

Hei,

Dette med hundehold kan Alarmtelefonen ikke så mye om, men det høres drøyt ut at han sparker hunden, og dersom du mistenker at hunden lider under din fars hundehold bør du vurdere å kontakte NOAH og/eller Dyrepolitiet. Nå er det riktignok flere gode hundeeiere som velger å oppdra hunden sin ganske strengt, og behander hunden som alt annet enn et "kosedyr". Jeg tror også at hunder klarer å forholde seg til at mennesker behandler dem forskjellig, så det kan bety at du fint kan klappe hunden, klø ham på magen og prate fint til hunden når dere går tur.

Du skriver litt om ditt forhold til din far - og måten han oppfører seg på. Det er ikke greit at han skriker til deg, og jeg kan forstå at du begynner å gråte. Det kan virke som om det fortsatt ligger mye ubehag forbundet med skilsmissen, og det kan også virke som om han lar dette gå ut over deg.

Men...
Han er den voksne, du er barnet. Om han er frustrert over din mor er det en sak mellom ham og henne - du skal ikke involveres i deres uenigheter og krangler. Skilsmisse er vondt nok som det er.

Jeg tror at noen av grunnen til at du begynte å gråte var at du faktisk bryr deg om pappa, og ble både overrasket og perpleks da han reagerte så kraftig. Det virker unødvendig - og helt klart sårende. Dessuten har resultatet blitt at du har lukket deg inn i noe som også er vondt - du har begynt å mislike ham sterkt, og får dårlige assosiasjoner bare ved å se en skuespiller som ligner på ham. Da er du ikke på et godt sted...

Hvordan komme ut av denne situasjonen?

Har du pratet med dine yngre brødre, eller har de fortalt deg hva de tenker? Både om hunden og om måten han snakker til dere på.

Jeg vet ikke om du er den eldste av søsknene, men jeg håper dere kan få en god prat sammen - og da mener jeg også med pappa. Han trenger å forstå at det han gjør påvirker dere, og skaper en avstand jeg håper ingen av dere egentlig ønsker. Kanskje han innerst inne vet at han sårer, men det er viktig at det kommer fra dere. Kanskje han gjør som han gjør for å markere at han gjør ting annerledes enn mamma, eller kanskje han gjør det fordi han går rundt og er lei seg - uten å vite hvordan han skal håndtere sorgen.

Men det er uansett du (og brødrene dine) som får lide. Det er ikke greit.

En samtale med pappa bør bli god - og med det mener jeg at alle bør kunne gå "seirende" ut av samtalen. Målet bør være at alle skal forstå mer, og at alle skal klare å forholde seg til de andre på en bedre og sunnere måte etter samtalen er over.

Jeg foreslår at du tar kontakt med Alarmtelefonen for barn og unge - enten via telefon eller ved en chat. Da vil du få mulighet til å forklare hvordan du har det, hva du føler og hva du tror kan være gode løsninger.

Jeg foreslår også åpenhet - både at du prater med trygge voksne, f eks mamma - men også at du åpner opp det vonde skallet du har krøpet inn i; at du misliker pappa så sterkt er vondt for deg, og selv om du kanskje tenker at pappa fortjener det er det du som lider.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan ringe oss på telefonnummer 116 111 eller chatte via www.116111.no.
Vi besvarer telefon og chat hele døgnet. Du velger selv om du vil være anonym.