Mamma, jeg og søster dro fra pappa da jeg var yngre. Tenker mye på det nå.

Hei!

Det er veldig forståelig at denne hendelsen har påvirket deg. Og at den ikke slipper tak i deg. Verken i følelsene eller tankene dine. Måten mamma valgte å dra fra fra pappa på hørtes dramatisk ut. Kontakten ble plutselig brutt og det ble store endringer for dere alle, inkludert et bytte av skole.

Slik jeg forstår det du skriver, tok mamma bare med seg deg og søsteren din og dro, uten noen forklaring eller "oppgjør" med pappa. Kanskje snakket dere ikke så mye sammen om hvorfor dette skjedde eller hvordan alt opplevdes for dere barna?

Noen ganger kan voksne tenke at det beste er å ikke si så mye om det som er vanskelig. De kan tenke at barna blir så lei seg da, at de ikke tåler det. Voksne kan også tenke at barna ikke forstår eller bryr seg så mye. Men det er sjelden sant, barn får med seg masse av det som skjer. De merker stemninger og endringer i voksne sitt humør. Og hvis ingen sier noe da, blir det bare skummelt og utrygt. Kan du kjenne deg igjen i at det ble sånn for deg? Og tror du søsteren din vil være enig?

Du spør hvorfor du fortsetter å tenke på alt som skjedde. Jeg tror grunnen er at det ikke er bearbeidet inni deg. Kanskje ble du både redd, utrygg og lei deg av å bare dra fra pappa? Kanskje savna du han veldig og? Og så ble dette sittende fast inni deg uten at du helt forstod hva som skjedde eller fant ord for det.

Sterke følelsesmessige inntrykk blir nemlig sittende fast i oss når de ikke får tid eller rom til å forstås og bearbeides. Jeg vet ikke hvor gammel du var da dette skjedde? Hvis du var liten var det kanskje vanskelig å forstå. Og det var kanskje vanskelig å få sagt hva du mente og ville. Da er det ikke rart at du tenker på det fortsatt.

For å slutte å tenke på dette så vil jeg anbefale deg å først ta litt ordentlig tak i det. Du må på en måte "igjennom" hendelsen før du kan klare å legge den bak deg. Det å komme "igjennom", handler om å snakke ut om det som skjedde, i alle fall med mamma. Og kanskje med pappa og - hvis dere to har kontakt? Du trenger også å få uttrykke de følelsene du har båret på knyttet til hele hendelsen. Kanskje er du sint på foreldrene dine for det som skjedde? Det har du rett til å være. Du trenger også å forstå, og å få stille alle de spørsmålene du har. Det er ikke sikkert det holder med bare en samtale. Kanskje må dere ha mange.

De fleste som har opplevd slike ting som du beskriver her, kan trenge hjelp til å komme i gang med samtaler. En sånn hjelp kan du få fra en fagperson, som f.eks helsesykepleier eller familieterapeut. Hvis du vil ha litt hjelp kan du kontakte en av følgende steder:

- familievernkontor

- helsesykepleier på skolen din

- helsestasjon for ungdom

Les mer i linkene om hvordan du finner frem til ditt lokale tilbud og hvordan de jobber. Men det jeg kan si er at både helsesykepleiere og familieterapeuter på familievernkontor er vant til å snakke med ungdommer om familieproblemer, og om hvordan opplevelser og følelser kan sitte fast i oss. De kan hjelpe deg å bearbeide det du bærer på. Du kan snakke alene først, og deretter koble på foreldrene dine så dere får til å prate sammen og, det tror jeg er viktig. De tilbyr gratis hjelp og har taushetsplikt.

Sjekk også ut denne fine nettsiden: følelseskompasset. Der kan du gjøre øvelser selv, for å starte prosessen med å ta tak i det du bærer på av minner fra den tiden dere dro fra pappa.

Håper dette ga deg noen svar som du kan bruke. Legger også ved noen artikler under her, som gir mange flere tips til hvordan du kan starte å ta opp saken med mamma.

Lykke til, skriv gjerne til oss igjen om du har flere spørsmål eller vil fortelle mer om det som skjedde.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no