Jeg vil ikke være intim med gutter på min egen alder, hva er galt med meg?

Hei

Så bra at du tar kontakt nå når du tenker at det er noe galt med deg. Du er ikke alene om å ha slike tanker.

Det er nok veldig forskjellig fra person til person hvordan man reagerer på nærkontakt. Det trenger absolutt ikke å være noe "galt med deg" når du ikke liker dette så godt. Vi ser at det vi kaller "intimgrensen" (hvor nært man kan ha folk innpå seg før det føles ubehagelig) er ganske forskjellig fra person til person, og vi kan finne visse ulikheter fra kultur til kultur også. Det er rett og slett ulikheter i dette som det er ved så mye annet i livet.

Så er det også viktig å legge til at det er selvfølgelig du som bestemmer hvor dine grenser går. Andre kan ikke forvente klemmer eller noe som helst fra deg uten at du vil det. Men jeg forstår godt om du synes det er rart å si "nei" til dette når det er så innebygd i kulturen vår at vi gjør det. Men alle bestemmer selv hvor langt noen andre får komme inn i "intimgrensen".

Det er noen som blir tiltrukket eller liker eldre menn. Hvor mange det er, vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvor lenge en slik fascinasjon kan vare. Ofte går det fort over.

Noen kan ha sett en eldre mann som en liker i en serie, kjendiser eller kanskje en i nabolaget. Da kan en tenke at en liker "alle" eller mange, eldre menn. Men så viser det seg at det bare er en flyktig forelskelse som en glemmer ganske fort.

"Daddy issues" kan, som du kanskje vet, handle om det at man ikke stoler på menn, eller at en liker eldre menn fordi man savnet sin egen far i oppveksten. Sånn sett stemmer dette med det du føler? Men det er viktig for meg å understreke at "Daddy issues" ikke er en diagnose eller formell betegnelse. Det er mer et slags et uttrykk som mange bruker. Så man kan på en måte ikke konkludere med om man har dette eller ikke. Men kanskje kjenner du deg igjen i følelsen som "daddy issues" beskriver? 

Jeg tenker at dersom du kjenner at dette med ditt forhold til menn er litt vanskelig for deg nå så bør du oppsøke noen å snakke med. Det trenger ikke være så alvorlig før man tar kontakt med noen for å få hjelp - det kan være nyttig med litt støtte utenfra til å sortere følelser/tanker.

Har du en helsesykepleier på skolen din, for eksempel? Det kan være en fin person å snakke med. Du kan kontakte familievernet, som jobber mye med barn/voksen-relasjoner. Slike tilbud er gratis. Uansett hvor du henvender deg så vil du oppleve at det vil være hjelpsomt å få litt støtte til å sortere og bearbeide tanker og følelser.

Håper dette ga svarene du trengte. Jeg legger også ved noen artikler jeg anbefaler deg å lese.

Jeg ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no.