Hvem kan jeg snakke med om bekymringen min for at jeg er syk?

Gutt, 14

Hei, De siste fireish ukene har jeg følt at noe er feil med meg. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan, men jeg har hele tiden gått rundt og hatt samme følelsen uten at den har gått over. Jeg har også følt meg borte og tom i hodet generelt, samt at jeg har hatt problemer med å reagere på ting vennene mine sier og gjør, noe som aldri har vært et problem før. Jeg har også følt på det med å slite med å finne ord i noen sammenhenger, noe som heller aldri har vært et problem før. Når jeg har søkt opp dette på internett, har jeg fått opp at det kan være symptomer på hjernesvulst. Jeg har holdt dette for meg selv helt til i dag, hvor jeg prøvde å snakke med foreldrene mine om det, og om vi kanskje kunne bestilt en legetime slik at jeg kan undersøkes. Det jeg fikk i respons, var at det «sikkert ikke var noe farlig ettersom statistikk viser at» etc. Samtidig kan dette sikkert også bare være noe som forekommer pga puberteten, og at det er helt normalt, noe foreldrene mine også sa. Tom for pla

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så fint at du skriver til oss i ung.no om det du er bekymret for.

Uansett hva årsaken er til at du opplever føle deg borte og tom i hodet, ønsker du så klart å bli tatt på alvor. Jeg forstår godt at du selv lurer på hva dette kommer av og hva som faktisk skjer når du heller ikke reagerer på ting vennene dine sier eller gjør.

Det å google seg frem til svar på egne symptomer kan skape mye unødig uro og bekymring. Symptomene du beskriver trenger ikke ha noe med hjernesvulst å gjøre.

Jeg vil anbefale deg å snakke med helsesykepleier på skolen din, eller helsestasjon for ungdom. Helsesykepleier vil ta deg på alvor og lytte til hva du forteller. Da kan du få hjelp til å forstå hva symptomene dine handler om og hva du kan gjøre med dem.

Dersom helsesykepleier blir bekymret for at det er noe alvorlig, kan hen hjelpe deg med å snakke med foreldrene dine og kontakte fastlegen din.

Det finnes nok en helt naturlig forklaring. Derfor er det fint at du selv tar det på alvor og snakker med noen om det.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier for ung.no

Besvart: 23.4.2023