Hvordan kan jeg holde ut i et hjem hvor ingen bryr seg om meg?

Du forteller en historie som berører, og det er alt annet enn greit å oppleve forskjellsbehandling og likegyldighet.
Det er en fattig trøst at du ikke er alene, men nye familiekonstellasjoner (foreldre som får seg ny kjæreste) kan fort skape både utrygghet og ubehag - og følelser kan gå i flere retninger. Det som er nytt, fint, harmonisk og godt for noen kan være det stikk motsatte for andre. Det er det nok mange som opplever - og mange som sliter med å ta dette opp med mamma eller pappa, for man er redd for å såre, og man er jo gjerne glad for at pappa er glad...

Du forteller også om andre omstendigheter ved ditt liv - kanskje de henger sammen. Du har angst, du selvskader og er mye borte fra skolen. Du sier også at du er mye borte hjemmefra når pappa er på jobb - uten at jeg får helt med meg hvor du da er. Jeg håper du søker noen som gir deg trygghet.

Jeg registrerer at du også har forsøkt å ta livet ditt. Det sier noe om hvordan du har det, og hvis du går med selvmordstanker håper jeg ihvertfall at du har noen trygge voksne i livet ditt du kan prate med. Det er trist å høre at pappa reagerer som han gjør, men på samme måte som du opplever at folk ikke forstår deg kan det være at pappa har blitt så redd at han ikke har visst hva han skulle gjøre.

Jeg håper også at du får hjelp med det du strever med. Jeg regner nesten med det, i og med at du er mye borte fra skolen, og at det reageres på høyt fravær. De voksne på skolen ønsker at du - som menneske og som elev skal ha det bra, og er nok interessert i å forstå hvorfor du er mye borte fra skolen.

Går du til samtaler med en trygg og god voksen har du mulighet til å fortelle hvordan du har det. Prater du om angst eller selvskading kan (og bør) du også prate om og fortelle hvordan du opplever at det er å være deg; hvordan det er å være stesøster, stedatter, elev og datter - du er også datter av din mor som du ikke har en nær relasjon til). Jeg forstår godt at du opplever at livet ikke bare smiler.

Men livet ditt har såvidt begynt. Det kan bli bra.
Livet ditt består av alt du har fortalt her - men av mer.

Du er ung, og det er ikke forventet at du skal takle alt det du har fått "servert". Mennesker er laget for å både være sammen og hjelpe hverandre. Det er faktisk sant at vi er sterkere sammen, og du kan finne styrke i å våge å vise at du har det tøft.

Dersom du opplever at det utrygt hjemme, at du blir redd eller bekymret - eller at du ikke blir "sett", da bør du si ifra. At du har skrevet her er bra, og kanskje et viktig første skritt. Om du tør ta det store skrittet det er å fortelle en du kjenner og stoler på om dette, så er min tanke at du vil oppleve det som godt - det kan være tøft, men du slipper å bære på alt alene, du kan dele det med noen - og da er dere plutselig to. Er man to er det også enklere å finne neste skritt, neste løsning, neste "hjelper".

Du kan finne nummeret til barneverntjenesten der du bor, du kan ta kontakt, og du kan drøfte hva du bør gjøre - uten å si hvem du er. Dette er kanskje enda enklere om du allerede har fortalt det til en trygg voksen, og det kan være en idé å skrive ned hvordan du opplever å bo der du bor.

Med vennlig hilsen

Børre S Møinichen

Alarmtelefonen for barn og unge || 116111