Har det ikke noe godt hjemme, pappa og bror behandler meg dårlig.

Jente, 17

Hei, har ikke hatt det så bra i oppveksten. For å summere føler jeg et hat mot familien min, for å ikke ha vært fungerende. Mamma har et skummelt temperament, og jeg tror egentlig hun ikke kjenner kjærlighet. Pappa syns alltid så sykt synd på seg selv, og skal liksom dra oss ned i det. Han skal alltid mansplaine, og nå som mamma ikke bor her lenger så må han alltid kjøpe mat fordi «han ikke vet hvordan han lager mat». Nå er han pensjonist, og jeg sa at da kan han lære seg det, og at han kan støvsuge men han gjør det aldri. Jeg blir så j sint og frustrert, er det så vanskelig å ta seg sammen for dine egne barn? Han snakker om at da han vokste opp var det kvinner som gjorde det men jeg skal f ikke oppfylle det fordi det er 2024 og det er ikke bare kvinner som klarer å ta i en støvsuger. Storebror har vært voldelig og har truet meg før. Tror ikke jeg skal ha kontakt med han som voksen. Har ingen relevant slekt. Snakker med psykolog, men sliter med å akseptere traumer når jeg er midt i dt

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.
Det var leit å lese om hvordan du opplever det hjemme, og hvordan du kjenner på at det er lite håp om bedring i hvordan både din bror og din far møter deg. Og hvordan du beskriver at du ikke føler at mamma viser kjærlighet til de rundt seg.

Først og fremst tror jeg du og mange barn kan kjenne på at de er fortvilet over hvordan man har det hjemme. Når familien ikke behandler oss noe godt, så gjør det vondt å kjenne på. Jeg er glad for at du snakker med en psykolog, og at psykologen kan hjelpe deg med å kjenne etter på hva som kan være steg på veien mot et bedre liv for deg. At dere sammen kan jobbe med hva som er gode planer for ditt liv, og hvordan du kan forholde deg til familien din. Og hvordan du eventuelt med tiden kan løsrive deg mer fra dem, hvis du kjenner at det ikke er en relasjon som er god å ha. Slik som du nevner som en mulighet med din bror.

Videre vil jeg anbefale deg og forsøke å snakke med pappa om hvordan du har det hjemme. Du har sikkert forsøkt på dette før, men jeg vil likevel oppmuntre deg til å forsøke igjen. Kanskje med fokus på hvordan du føler deg og hvordan du er lei deg over situasjonen. At fokuset på hva som "bør gjøres annerledes" kanskje bør komme senere i samtalen(e) når pappa (og mamma) forstår hvordan du har det, og alvoret du selv opplever at det er. Det er klart at i 2023 er det en selvfølge at vi begge kjønn skal hjelpe hverandre, både hjemme og ute i verden. Det er ikke bare en kvinne som skal støvsuge, for å ta et eksempel du nevner. Du skriver jo at du opplever hjemmelivet som et traume, det viser viktigheten av at de tar på alvor at du har det vanskelig. Jeg ser du skriver at mamma ikke bor der lenger. Derfor er det kanskje naturlig å snakke med mamma og pappa hver for seg. Det er sikkert litt ulike følelser du kjenner på i møte med dem, og det kan være godt for deg å ha dem alene til samtale.

Vit at dere er velkommen til et familievernkontor nær dere. Vår jobb er å hjelpe familier til å snakke sammen om hvordan det er hjemme, og at samtalene forhåpentligvis fører til at dere klarer å møte hverandre annerledes hjemme. Vi har naturligvis taushetsplikt, og finnes over hele landet. Det jobber familieterapeuter og psykologer i familievernet. Heier på deg og håper svaret var til hjelp.

Hilsen psykolog ved et familievernkontor

Besvart: 15.1.2024