Hvorfor forandrer venner seg så mye?

Hei

Så fint at du spør nå som du opplever dette. Det er ofte et litt sårt tema om hvordan venner behandler hverandre. Redselen for å føle seg alene og forlatt blir så stor, så det er ikke rart at du undrer deg over dette.

Det vi vet er at ungdomstiden er en tid da det skjer naturlige forandringer. Det som tidligere bestod av lek og moro blir plutselig forandret til det å snakke sammen og ha felles interesser. Man utvikles ulikt og det merkes godt på venner som er nær hverandre. Det er ikke lett å si hvorfor din venninne gjør som hun gjør. Hva hun tenker og føler i det du beskriver vil du kanskje ikke få svar på før du tør å spør henne hva dette handler om. Da kan du si noe om hvor usikker du blir og hun kan si noe om sine tanker om dette.

Det å være ungdom er en tøff tid der mange endrer seg veldig. Mange blir mer selvopptatte, mange skal prøve å få status i gjengen, noe som fører til at de blir ufine, ugreie og gjør ting som fremmer dem selv på bekostning av andre. Språket blir stykt og skjellsord blir mer og mer vanlig i ungdomsspråket og det skjer en usynlig testing av grenser. Det er her at mange kjenner seg veldig usikre og vet ikke helt hvordan de skal reagere når de blir utsatt for dette. Det skal være så unødvendig at dette skjer og det er trist at du ikke har venner som ser deg for den du er.

For deg som blir rammet av dette så er det så klart tungt og slitsomt. Det å sette klare grenser er ikke lett, det er heller ikke lett å skal snakke med andre om dette da det er så sårbart å ha det slikt. Men, det er viktig at du må tenke ut hva du kan gjøre med dette.

Det å kjenne på følelser er skummelt for mange. Tar man dem ikke helt på alvor så setter de seg i kroppen din og kan gi deg plagsomme symptomer. Får man mye av det så påvirker det også dine handlinger som kan føre til at du trekker deg unna det som er vanskelig for deg.

Noen har en god selvfølelse og tåler å være slik de er uten å påvirkes for mye av det. Andre er mer følsomme på hva de tror at andre tenker og synes om dem og prøver å bli slik som de tenker at andre vil de skal være. Dette blir slitsomt i lengden og fører mange ganger til at man blir liksom ikke helt fornøyd med seg selv uansett hva man gjør. Det blir aldri godt nok.

Det er også slik at utestenging skal ikke skje, selv om vi vet at det skjer. En av grunnene kan være at det er tøft å stå i mot og tøft å be om hjelp. Det kan kanskje være fint for deg å snakke med helsesykepleier? Håper også at dine foreldre kan hjelpe deg med å støtte deg nå som du har det vanskelig..

Håper at du får svar fra dine venner og en bedre hverdag. Ønsker deg alt godt og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.