Gleder meg ikke like mye som før til å bli kusine. Er det noe galt?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når du har noe du lurer på og du ikke har lyst til å snakke med noen andre om det.

Skjønner godt at dette kan virke litt forvirrende. Du har allerede noen tanker om at du lurer på om det har noe med SFO å gjøre. Det er ikke så godt å si - kanskje hadde det noe med det å gjøre. Da kan jeg uansett forsikre deg om at det vil absolutt ikke bli det samme når det er noen du er i slekt i. Vi mennesker er nok "programmert" slik at vi i større grad bryr oss om og tåler mer fra de vi er i slekt med og som deler gener med oss. Det kan være vanskeligere å like oppførselen til barn (og voksne) som vi ikke har noe spesielt med å gjøre. Da ser man gjerne bare akkurat det irriterende og ikke helheten av det den personen/barnet er.

Det er også slik at jeg legger merke til at du er opptatt av at følelsen av å glede seg ikke føles som før. Jeg tenker at det kanskje er slik at når du prøver å "presse fram" følelsen av å glede seg slik at den bli akkurat som før så vil ikke dette fungere så godt. Det legger en demper på hele gledefølelsen at du er så opptatt av at den må/skal komme. Vi får ikke til å "presse fram" følelser på den måten. Det er nok lurest å bare senke skuldrene og akseptere at den første gledesfølelsen du fikk når du fikk en så gøy nyhet ikke varer evig. Hverdagen går tilbake til sitt vanlige og så legger gledesfølelsen seg litt. Det er helt normalt. Det betyr ikke at du ikke gleder deg eller at du ikke vil synes det blir veldig kjekt å bli kusine.

Så jeg råder deg til å ikke henge deg så mye opp i at den "rette" følelsen må komme. Du kommer til å kjenne mer på det flotte med å bli kusine når den lille babyen er født. Det er ikke så lett å kjenne på slike ting nå når man bare ser det for seg.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til som kusine og ellers med alt.

Med vennlig hilsen psykologen