Foreldre jobber mye, har hund som røyter, ingen rydder bortsett fra meg.

Hei!

Jeg skjønner godt at du vil gjøre noe med dette problemet. Det er ikke rart at du misliker å bo i et hus som er fullt av hundehår, er rotete og skittent - og ingen bortsett fra deg bryr seg. Når man lever slik er det vanskelig å finne ro og å føle seg trygg. Det blir man som du beskriver, både overveldet og stresset av i lengden. Så at du reagerer på situasjonen hjemme er helt normalt og forståelig. Det er ikke ditt ansvar som 13-åring å ta tak i problemene i huset.

Selv om alle mennesker er forskjellige og dermed har forskjellige ønsker og standarder når det gjelder det å ha det rent og ryddig, så er det uansett viktig at man i en familie tar hensyn til hverandre. Din familie burde tatt mer hensyn til deg! I tillegg er det viktig at voksne tar ansvar for å ha en viss standard på rydding og vasking slik at ikke innemiljøet går ut over helsen til noen av familiemedlemmene. Da tenker jeg på ting som støv, hundehår eller matsøppel. Hvis hygienen blir dårlig kan man rett og slett bli syk av det. Så en viss standard må foreldrene dine ha. Det er ikke greit at de bare sier "vi skal bli bedre på å hjelpe" eller "stopp å klage."

Jeg har noen tips til hva du kan prøve å gjøre nå først:

• Hvis det føles trygt, så tenker jeg at det første du kan gjøre er å fortelle foreldrene dine om hvor slitsomt det er for deg å bo i et hus som er skittent og rotete. Si det helst en dag dere ikke krangler om noe fra før av, en dag foreldrene dine virker å være rolige og lydhøre. F.eks når dere kjører bil eller går en tur med hunden. Hvis du syns det blir mye å snakke med begge på en gang så start å snakke med den av foreldrene dine som du har det beste forholdet til.
• Det kan være lurt å vise forståelse for at foreldrene dine har mye å gjøre med jobb og ikke alltid orker å rydde like mye som du skulle ønske de gjorde. Si at du skjønner dem og at du ønsker at de også skal skjønne deg.
• Du kan spørre foreldrene dine hva dere sammen kan gjøre for å få huset til å bli et godt sted for dere alle. Da fokuserer du på løsninger og ikke på det som er galt. Det pleier foreldre å like.
• Du hjelper allerede mye til og det er jo bra, men du skal ikke fortsette å gjøre alt. Kan du derfor foreslå at dere har et slags "familiemøte" der dere lager en liste over ting som skal gjøres fra uke til uke og hvem sitt ansvar det er? Noe er ditt, men mye må også våre foreldrene dine og de to andre søsknene dine sitt. Det er ikke greit at de slipper unna vanlig ansvar, bare fordi de ikke "bryr seg". Bor de der fortsatt så må de være med å bidra! Hvis du tar initiativ til møtet/organiseringen kan det være lettere for foreldrene dine, og søskenene dine å bli med. 
• Du kan også i tiden fremover ta initiativ til å være mer på besøk hos andre personer du kjenner og er trygg på. Steder du blir i godt humør av og som er mer ryddige og avslappende. Det er helt greit og normalt å begynne å dra mer ut av huset når man er på vei til å bli ungdom. 

Men jeg tenker jo som du skjønner, at det i hovedsak er foreldrene dine som har ansvar for at huset dere bor i er forsvarlig og at du får det du trenger av omsorg. Så hvis de er så slitne etter jobb at de ikke orker å gjøre noen ting hjemme og det bare blir mer og mer skittent og ille, så er det viktig at noen andre voksne får beskjed om dette. Er det andre i familien/nettverket ditt du kunne snakket med og fortalt litt om hvordan ting er hjemme? Besteforeldre, tante/onkel eller en familievenn? Snakk med dem. Det kan jo tenkes at de forstår hva du mener om de kjenner familien. Det er ofte lettere hvis en annen voksen tar et alvorsord med foreldre, enn om barnet gjør det selv.

Eventuelt kan du snakke med noen som jobber med å hjelpe ungdommer og familier som har det vanskelig. Særlig hvis du kjenner at stresset inni deg fortsetter å øke. Du må i alle fall gjøre det for din egen helse sin skyld. Sjekk tips til både hvordan du kan snakke med foreldre og hvor du eventuelt kan ta kontakt om det ikke funker, i denne og denne artikkelen som vi har laget på ung.

Til slutt vil jeg si at en del av det å bli ungdom er å oppdage hvor forskjellig man kan være fra foreldrene sine. Mennesker er jo svært ulike typer, selv om de er i samme familie. Kanskje kan du etter hvert godta at foreldrene dine lever sitt liv annerledes enn slik du har tenkt å leve ditt voksenliv når den tid kommer. Etter hvert som du blir eldre kan du jo også påvirke ditt eget liv mer og mer, og gjøre det som er bra for deg. 

Jeg håper dette ga deg de svarene du trengte. Jeg har lagt ved noen artikler som handler om det å ha ansvar i en familie og det å kjenne at man er veldig annerledes enn familien sin og hva man da kan gjøre. Og som sagt tips til hvor du kan ta kontakt hvis du trenger hjelp fra en voksen i hjelpeapparatet. Alt godt til deg!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no