Pappa har uhelbredelig kreft og jeg vet ikke hvordan det skal gå..

Hei!

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det og hvor god relasjon du har til pappaen din. Jeg forstår at du er redd for å miste han og det er trist at han er så syk!

Det å oppleve at sine nærmeste blir syk er en krevende prosess og det kan gjøre at vi får noen nye perspektiver over hva som er viktig for oss i livet og hva som ikke er så viktig. Det å ønske å prioritere den som er syk er forståelig fordi man vet jo at tiden sammen ikke vil vare evig.

Det å kjenne på sorg allerede nå er ikke unormalt. Det å ikke klare å se for seg hvordan det vil bli uten faren din er ikke lett og da er det ikke unaturlig at du får tanker om at du også vil dø.

Vi tenker at selvmordstanker eller tanker om døden kan bety at man vil at det som er vondt og vanskelig skal forsvinne mer enn at man faktisk vil dø. Det blir som en løsning på noe vondt som kan virke umulig å forstå og håndtere. Men jeg vil si at det finnes andre løsninger og det finnes hjelp å få kjære deg!

Jeg vil anbefale deg å tenke på tiden som er nå og forsøk så godt du kan og aksepter at du også er i en prosess hvor det er lov å sørge og å være redd. Det er naturlig å kjenne på når man skal miste den som betyr så mye for oss.

Det finnes pårørendegrupper som jeg vil anbefale deg å oppsøke fordi da møter du andre som er i samme situasjon og det kan gjøre at du føler deg mindre alene.

Det finnes også tilbud til deg som pårørende der faren din blir behandlet om det er på sykehus. Dere kan snakke med sykehuset eller kommunen der dere bor og undersøke hva slags muligheter det er for pårørende.

Det kan også være at det å snakke med noen som f eks helsesykepleier kan være til hjelp for deg slik at du har et sted å sortere i dine tanker og følelser i det du står i.

Jeg er sikker på at du sterkere enn du tror og at du kommer til å håndtere alt bedre enn du frykter men det er helt ok og helt forståelig at du er redd akkurat nå for det som venter deg og faren din fremover.

Dersom du skulle bil så dårlig at du ikke klarer på ivareta deg selv og at du skulle trenge innleggelse eller å bli ivaretatt av helsepersonell så finnes det hjelp å få. Det er gjennom fastlege du kan undersøke dette når det skulle bli aktuelt for deg og noen ganger kan det være en god trøst i og bare vite at det er muligheter dersom man skulle trenge det.

Jeg vil også råde deg til å forsøke å opprettholde kontakt med nettverk og venner fordi det kan gjøre deg godt og hjelpe deg til å holde det som er vondt litt på avstand samtidig som det kan være godt for deg å ha noen rundt deg når du trenger det og når du ikke har pappaen din lenger.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt! God klem til deg.

Hilsen psykiatrisk sykepleier

1;\Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det og hvor god relasjon du har til pappaen din. Jeg forstår at du er redd for å miste han og det er trist at han er så syk!

Det å oppleve at sine nærmeste blir syk er en krevende prosess og det kan gjøre at vi får noen nye perspektiver over hva som er viktig for oss i livet og hva som ikke er så viktig. Det å ønske å prioritere den som er syk er forståelig fordi man vet jo at tiden sammen ikke vil vare evig.

Det å kjenne på sorg allerede nå er ikke unormalt. Det å ikke klare å se for seg hvordan det vil bli uten faren din er ikke lett og da er det ikke unaturlig at du får tanker om at du også vil dø.

Vi tenker at selvmordstanker eller tanker om døden kan bety at man vil at det som er vondt og vanskelig skal forsvinne mer enn at man faktisk vil dø. Det blir som en løsning på noe vondt som kan virke umulig å forstå og håndtere. Men jeg vil si at det finnes andre løsninger og det finnes hjelp å få kjære deg!

Jeg vil anbefale deg å tenke på tiden som er nå og forsøk så godt du kan og aksepter at du også er i en prosess hvor det er lov å sørge og å være redd. Det er naturlig å kjenne på når man skal miste den som betyr så mye for oss.

Det finnes pårørendegrupper som jeg vil anbefale deg å oppsøke fordi da møter du andre som er i samme situasjon og det kan gjøre at du føler deg mindre alene.

Det finnes også tilbud til deg som pårørende der faren din blir behandlet om det er på sykehus. Dere kan snakke med sykehuset eller kommunen der dere bor og undersøke hva slags muligheter det er for pårørende.

Det kan også være at det å snakke med noen som f eks helsesykepleier kan være til hjelp for deg slik at du har et sted å sortere i dine tanker og følelser i det du står i.

Jeg er sikker på at du sterkere enn du tror og at du kommer til å håndtere alt bedre enn du frykter men det er helt ok og helt forståelig at du er redd akkurat nå for det som venter deg og faren din fremover.

Dersom du skulle bil så dårlig at du ikke klarer på ivareta deg selv og at du skulle trenge innleggelse eller å bli ivaretatt av helsepersonell så finnes det hjelp å få. Det er gjennom fastlege du kan undersøke dette når det skulle bli aktuelt for deg og noen ganger kan det være en god trøst i og bare vite at det er muligheter dersom man skulle trenge det.

Jeg vil også råde deg til å forsøke å opprettholde kontakt med nettverk og venner fordi det kan gjøre deg godt og hjelpe deg til å holde det som er vondt litt på avstand samtidig som det kan være godt for deg å ha noen rundt deg når du trenger det og når du ikke har pappaen din lenger.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt! God klem til deg.

Hilsen psykiatrisk sykepleier