Kjæresten min kommer med kommentarer som får meg til å gråte....

Hei, og takk for at du skriver til ung.no!

Så fint at du skriver til oss når du har det vanskelig. Jeg skal forsøke å hjelpe deg så godt jeg kan.

Jeg synes det var fint at du sa til barnet at du hadde litt vondt i magen når barnet forsto at det var noe. Noen ganger må man ty til hvite løyner for å beskytte andre, i dette tilfellet barnet.

Likevel er det en god sjanse for at barnet fikk med seg det som skjedde. Barn er veldig følsomme og får ofte med seg stemninger mellom voksne. Jeg vil derfor råde dere begge til å gjøre deres ytterste for å være vennlige og hyggelige mot hverandre. Hun fikk jo sikkert med seg både pirkingen hans og kommentarene hans, og det kan ha virket ubehagelig på henne også.

Du bagatelliserer det du skriver om oppførselen hans og om dine reaksjoner. Du skriver at du er "veldig følsom og er lett veldig nærtagen" og at gråtingen kom av "grunn av pirking på matlaging fra kjæresten og noen tulle kommentarer fra han (uskyldig)."

Det er ingenting i veien or å ta seg nær av noe. Vi har selvfølgelig alle forskjellig grense for når vi blir lei oss, men likevel skal vi ta oss selv på alvor. Hvorfor er du så nærtagen? Er det fordi han stadig pirker på deg? Er det noe du har opplev tidligere som gjør at du er usikker på deg selv? Kanskje du trenger å snakke med noen om hvordan du har det? Om du går på skole kan du snakke med helsesykepleier der. Om ikke kan du stikke innom helsestasjon for ungdom for å få råd.

Videre lurer jeg på hvor bra du har det i forholdet. Er det riktig av han å pirke på matlagingen din? Hvorfor gjør han det. Du gjør vel så godt du kan, og om det ikke er bra nok for han kan han kanskje hjelpe til snarere enn å pirke på deg? Og tulle kommentarer er ikke greit uansett hvor uskyldig det er ment, så lenge du blir lei deg av det. Når han vet og/eller erfarer at du blir lei deg, så skal han ikke komme med slike tullekommentarer. Det kan faktisk klassifiseres som psykisk vold. Det kan du lese mer om i artikkelen under.

Du skriver at du er redd for at datteren hans skal si til moren sin at du gråter når hun er der. Det forstår jeg, men problemet er ikke at du gråter. Problemet er hvordan han behandler deg. Det er jo det som gjør at du gråter og det er ikke greit. Kanskje du skal forsøke å snakke med han om hva kommentarene hans gjør med deg? Om dere snakker ordentlig sammen om dette, kan det jo hende at han forstår og slutter med det :-) Jeg legger ved en artikkel om det også :-)

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no