Tenker mye på døden og er redd for å miste mamma.

Hei og takk for at du skriver til oss om døden. Det er trist å tenke på at vi alle skal dø en gang. Livet er skjørt, og når man er i puberteten begynner man å tenke på veldig mange vanskelige tanker om sin egen eksistens i verden, og om de man er glad i. Det er en naturlig del av utviklingen i hjernen, og derfor er det noe du må igjennom akkurat som oss andre.

Det som kan hjelpe er å snakke med andre om disse tankene. Snakk med moren din, det gjør ikke noe om du gråter. Det viser bare at du har masse kjærlighet til henne og til det gode livet du er så heldig å ha.

Når man snakker om de vanskelige tankene, tar de mindre plass. Det skjer nesten alltid! Det har ingen hensikt å bare legge de bort, men si eller skriv noe om det du tenker på. Å skrive dagbok kan være nyttig for noen, mens for andre kan det være å finne tid til å bare snakke med de man stoler på, gå en tur, kjør en tur eller del noe godt å spise.

Hvis dette plager deg mye og opptar mye av din tid, kan du også snakke med helsesykepleier på skolen når du er tilbake der. Helsesykepleier har taushetsplikt og kan være en fin kanal å få ut det du bekymrer deg for. Mamma kan også være med dit, eller en lærer du har tillit til.

Jeg håper du ikke tenker at det du opplever er helt unormalt. For du er helt som de fleste andre! Det er ikke noe galt i å tenke på døden, eller føle man er redd for å bli borte fra de man er glad i. Du utvikler deg, modnes og får et annet syn på det etterhvert. Da blir det ikke så vanskelig å tenke på det.

Men døden er det fint å snakke om. Det skal ikke være tabu eller dumt.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med Ung.no.