Jeg har mistet det kjæreste jeg har, hva gjør jeg?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så lei deg. Du skriver så godt at det er helt forståelig at du er veldig lei deg nå og gråter mye. Husk at det å gråte å være lei seg er tungt, men også en viktig del av det å få følelser ut av kroppen.

Det er så vondt og trist å må selge dyr som man er så glad i. hestene har sikkert gitt deg masse glede i hverdagen. Det er så store kontraster å stå i når man kjenner på både all verdens lykke og all verdens ulykke på en gang. Det er jo ikke rart at du blir helt utslitt av dette og gråter mye.

Det er viktig at du tar deg tid til å kjenne på at du har det vondt nå. Det å kunne stå i følelsen og se at det er ikke farlig, du klarer dette selv om det er tungt. Det kan hjelpe deg veldig mye framover da det å ha kontakt med egne følelser blir veldig viktig. Etter en tid kan du prøve å tvinge tankene dine over på noe annet og prøve å ta det gamle livet ditt tilbake. Det vil ikke si at du vil bli kvitt savnet etter hestene dine, men du vil kunne akseptere at det var grunner til at dem ble solgt.

Det kan også være godt å vite at følelsene dine vil avta over tid. Hvor lang tid det tar er veldig forskjellig fra person til person, men prøv og hold humøret oppe, det kommer ikke til å føles så tungt for alltid. Etter hvert som du kommer deg litt så kan du prøve å tvinge deg selv til å være med noen i familien din eller venner, selv om du kanskje helst vil sitte på rommet ditt. Spør om de vil finne på noe morsomt, gjerne noe som tvinger deg til å tenke på noe annet. Det kan også hjelpe å snakke med en du stoler på om sorgen du kjenner på nå. Ofte hjelper det å få alt ut istedenfor å holde ting for seg selv. Har du ingen venner du vil dele dette med så snakk gjerne med helsesykepleier på skolen. Det er så viktig å snakke høyt om det du tenker og føler. Mange kjenner på en enorm lettelse etter at de har snakket høyt med noen. Mange merker at de tanker som er lette å tenke, ikke høres like realistiske eller fine ut når de snakker høyt om det. Slik kan du også bli en lytter til din egen stemme.

Dersom ikke klassevennene kan finne på noe akkurat når du ønsker, er det lurt at du holder deg i aktivitet fremfor å bli sittende på rommet ditt. Ta en løpetur, spill et spill med en i familien, rydd på rommet, eller lignende. Du kan også prøve å bli kjent med nye mennesker, og gjerne personer du kan dele hesteinteressen med. På denne måten skjønner du at det finnes mange der ute, selv om ikke dette er det første du verken vil tenke eller føle på akkurat i dag. Å vite at tiden leger alle sår kan hjelpe deg med å ikke se på sorgen som noe skummelt og vanskelig. La den være der, utnytt det som er positivt, og vit at den med tiden kommer til å gå sakte, men sikkert over.

Det at du gråter mye, og sliter med å fokusere på andre ting betyr at du trenger trøst. Det at du kan dele dette triste med noen vil nok være fint for deg for å komme deg videre. Får du ikke trøst så vil du kanskje bli trist lenge, eller at tristheten går over til irritasjon og sinne. Du skriver også at familien din (som bør være din trygghet og støtte) er noe dritt, tyder det slik at du kanskje ikke har det så bra hjemme. For å ikke bli sittende fast i en slik tankegang gjelder det igjen å snakke om dette. Det å få hjelp til å rydde i det du synes er tøft nå vil forhåpentligvis føre til at du kan prøve å arbeide med en ting av gangen. Akkurat nå er det å være trist over det som har skjedd, bruk tid på det før du går over til andre problemer.

Dette er ikke lett og det må øves på. Håper bare at svaret vil være til hjelp for deg og at du vil få en fin ungdomstid.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.