Jeg stammer og er redd for at andre skal le!

Jente, 13

Hei, jeg stammer litt, jeg gjør det ikke så mye, men hvis jeg er nervøs eller hvis det er noe jeg gjerne vil si, stammer jeg gjerne leeeenge på ett ord. Jeg synes det er flaut og gjør alt for å unngå det. På skolen sier jeg som regel ikke det jeg har tenkt å si, fordi jeg vet at jeg kommer til å stamme. F.eks: Hjernen min:» jeg burde si: husker du den gangen han falt ned i ett komlokk?» nei, jeg kan ikke si det, da kommer jeg til å stamme på både «gangen», «ned» og «komlokk» Så jeg lar være å si det hvis dere skjønner! Dette skjer 70% av gangene jeg har tenkt å si noe... Jeg er ikke sikker men kan det ha noe med at før da jeg var i sånn 4. klasse stammet jeg mye mindre fordi folk la merke til meg og jeg trengte ikke å bekymre meg for at folks skulle le? Nå når jeg går på ungdomsskolen er det mye skumlere. Dette ødelegger hverdagen min, folks syns nok jeg er kjedelig som aldri snakker men det er fordi jeg er redd for å stamme :( det er så kjedeeeelig! Er det noe jeg kan gjøre? Takk!

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Stamming kan være ekstra vanskelig i oppveksten. På skolen skal du fremføre mye muntlig, og i venneflokken kan det føles som et nederlag å ikke kunne snakke når du har lyst. Forstår godt at du syns det er vanskelig!

Største problemet ditt er kanskje frykten for at stamming skal skje foran andre! Det er gjerne denne frykten som gjør det slik at du anstrenger deg så mye at du begynner å stamme. Når dette skjer så får du igjen en dårlig opplevelse og du kvier deg til neste gang du må si noe.

Stamming er mer enn brudd i taleflyten. For å forklare det, bruker man metaforen om et isfjell, der den hørbare stammingen er isfjellet over vann, mens samtlige tanker og følelser personen selv har knyttet til stammingen er under vannoverflaten. Det er da snakk negative følelser om egen stamming som frykt, skam, skyldfølelse, angst, håpløshet, isolasjon og fornektelse. Alt som er under isfjellet kalles skjult stamming, og her kan det legges til at mange som stammer velger å skjule stammingen ved å bytte ut visse ord, unngå situasjoner, eller går inn for å skjule stammingen helt.

Som du ser så finnes det ikke noen «mirakelkur» eller medisin mot stamming. Den behandles langsiktig av logoped og egentrening på å snu de tankene som er negative. Anbefalt behandling er at man jobber både med miljøfaktorene (f.eks. trening på å oppsøke utfordrende situasjoner) og flytskapende taleteknikker. Dette vil styrke selvbildet til deg som stammer og forhold til omgivelsene, og redusere stammingen.

Det å gå til helsesykepleier og trene på å snu negativ tenking kan være bra. Det er tankene som gir deg negative følelser som setter seg i kroppen din. Disse tankene forsterker seg jo mer du tenker dem. Det å snu tankene vil kunne gi deg bedre selvtillit og selvfølelse. Prøv derfor å søke hjelp slik at du er i stand til å: Være åpen til vennene dine og til lærerne om stammingen og ikke isoler deg. Snakk heller så mye som du har lyst til. Du vil oppleve at du blir respektert for å tørre å snakke og tenke tanken.

Det kan også være bra å ha kontakt med andre på egen alder som også stammer. Besøk gjerne NIFS på Facebook for å dele erfaringer med likesinnede.

Legger også ved noen artikler du kan lese.

Ønsker deg en fin ungdomstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

Besvart: 17.1.2022