Jente 17. Liker ikke mamma sin samboer

Hei!

Beklager at det tok litt tid før du fikk svar, nå har det jo allerede vært julaften - noe du gruet deg til å feire med mammas samboer. Jeg håper at det var ting som gjorde det fint for deg, selv om han var der.

Jeg forstår at du ikke orker mer nå. Dersom det har vært vanskelig i fem år har du gått lengde med vonde følelser. Måten du ordlegger deg på gir inntrykk av at dette er ganske fastlåst. Du har forsøkt å si ifra, forteller du, men alle bare sier at du må venne det til det. Det høres ut som at ingen forsøker å forstå hvordan situasjonen er for deg.

Jeg vil si til deg at du har lov å ikke like samboeren til mamma. Det var jo ikke du som valgte at han skulle flytte inn til dere, og noen ganger virker det som at voksne tror barna deres blir like glad i den nye kjæresten som de blir selv. Men sånn er det jo ikke. De fleste barn og ungdommer syns det er veldig vanskelig at nye voksne flytter inn. Samtidig kan du jo ikke velge at han skal flytte ut for det er jo de voksne som bestemmer.

Men det jeg tenker, er at moren din burde ta mer hensyn til deg enn hun gjør nå. Det er mamma sitt ansvar å passe på at du blir hørt og sett og at du føler deg trygg hjemme. Hun har ansvar for å gi deg omsorg helt til du blir 18 år, det står i barneloven.

Du forteller at du allerede har forsøkt å snakke med henne men at hun ikke hører. Kan du forsøke en gang til, tror du? Noen ganger handler det om å finne et bra tidspunkt. Helst når du og mamma er alene uten at samboeren er der, dere er venner fra før og har tid. Si aller først at du vil mamma skal høre etter og at dette er noe som er viktig for deg å få sagt. Fortell deretter med konkrete eksempler, i hvilke situasjoner du føler at det blir vanskelig å forholde deg til samboeren hennes. Ting han sier (som at du har vrangforestillinger) som sårer deg eller ting han gjør som skremmer deg. Si at du syns dette er mer ubehagelig enn hun kanskje skjønner. Forsøk også å si noe om hvordan du skulle ønske ting var istedenfor. Du kan f.eks si at du vil at det er mamma som snakker med deg om regler og ting i huset, for det er bare hun som har foreldreansvaret for deg.

Det er moren din sitt ansvar å snakke med samboeren sin og be han om å vise mer respekt for deg.

Det er i tillegg lurt at du er åpen for at moren din har noen tilbakemeldinger til deg. Hvis du klarer, er det fint om du spør henne om det er ting hun vil at du skal bli bedre på hjemme. Hvis du viser at du er villig til å gjøre en innsats du og, for at forholdene hjemme skal løse seg, så er det lettere for henne å gjøre det samme.

Hvis moren din ikke gjør noe med saken eller ingenting endrer seg kan det hende du skal vurdere å be om hjelp utenfra. Sjekk ut informasjon i vår artikkel om familievernkontoret. Familievernkontoret er et gratis samtaletilbud til familier som har det vanskelig i slike situasjoner som det du beskriver her. Det finnes familievernkontorer over hele landet. De kan du også ringe til helt på egenhånd, uten å blande inn de voksne først.

Jeg håper ellers at du har andre trygge voksne i livet ditt som du kan være hos. Har du en forelder til, eller besteforeldre/tanter/onkler som kjenner deg godt og som du kan prate med? Du kan også be en av dem snakke med mamma. Eller du kan kanskje til og med be om å få bo litt der i perioder, hvis det blir for vanskelig å være hjemme.

Jeg har i tillegg funnet noen flere artikler til deg som handler om det å takle foreldres nye kjærester. De kan gi nyttig informasjon og flere tips til hva du selv kan gjøre for å forsøke å håndtere situasjonen med mammas samboer. De ligger under svaret mitt.

Lykke til, håper mamma vil høre på deg om du prater med henne.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no