Jeg angrer på at jeg har fortalt om problemene mine.....

Hei!

Så fint at du kan fortelle til oss hvordan du har det etter at du har fortalt om problemene dine. Det er ikke så rart du blir overveldet når noen sier du blir utsatt for vold og du føler det ikke er helt slik om jeg forstår deg rett.

Jeg kan dessverre ikke si deg om det du opplever hjemme er vold eller ikke. Det jeg blir opptatt av er at noen er bekymret for deg ut fra det du har fortalt og det trenger ikke bety at du har overreagert. Mange som opplever vold hjemme er så vant til det på en måte fordi de står i det ofte.

Mitt aller beste råd til deg er å si til helsesykepleier at du er usikker på om du vil skrive brevet og at du er bekymret for om du har overreagert. Det å kjenne på mange følelser når man snakker om familien sin er helt naturlig. Man kan jo både elske og være sur på familien sin av ulike årsaker.

Du kan spørre helsesykepleier om hun kan utdype hvorfor hun tror du blir utsatt for vold. Det kan tydeliggjøre for deg om det er grunn til å angre på det du har sagt eller ikke.

Det høres ut som du har problemer hjemme og at dette i utgangspunktet gjorde at du snakket med noen. Da kan det være tøft når noen gir deg tilbakemelding på at de er bekymret for deg.

Det å grue seg når du skal til henne forstår jeg godt. Vet du hva du gruer deg mest til? Hva det som er mest vanskelig for deg å snakke om?

Slik jeg forstår deg så virker det som du er redd for at du overreagerer og det burde du finne ut av om du gjør eller om du har gode grunner til at du har det vondt ved at det faktisk ikke er helt greit det som skjer hjemme hos deg.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt. Du er god som gull.

Hilsen psykiatrisk sykepleier