Når en forelder strever psykisk

Gutt, 18

Hei. Jeg er en gutt på 18 år og bor hjemme med familien min. Moren min har bibolarlidelse. Dette er noe hun hovedsakelig holder hemmelig, da hun ikke vil ha legehjelp og er veldig imot medisiner. I perioder, noen ganger måneder, noen ganger år, så kan det være veldig tungt å bo hjemme. Noe jeg tror er på grunn av bipolar lidelse , så krangler foreldrene mine ganske ofte og opphett i perioder. Jeg er en slags støtte for moren min å hun vil veldig ofte snakke med meg og jeg får en slags rolle som psykolog, og veldig mye av ansvaret for den psykiske helsen hennes ligger i mine hender føler jeg. Dette er et press. Jeg vil gjerne ha noen tips på hvordan jeg bedre kan hjelpe moren Min til å ha det bra psykisk litt mer stabilt. Hun har også havnet i krangel med hele familien som gjør at vi nå står uten noe familie rundt oss. Pga dette føler jeg på sterkt savn til familie rundt oss, men føler ikke at jeg kan ta opp det med hun da hun ikke ville taklet det emosjonelt at jeg klandrer henne.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.
Tusen takk for spørsmålet ditt.
Det gir inntrykk på meg å lese det du skriver. Mange barn og ungdommer i Norge opplever akkurat det du beskriver her, nemlig at mamma eller pappa har det vanskelig, og at det også påvirker barna. Psykisk helse er et tema som snakkes mindre om i samfunnet enn fysisk helse, selv om det heldigvis begynner å bli mer og mer snakk om det. Derfor er det veldig viktig med spørsmål slik som det du spør nå.

Fra det du skriver er det tydelig at du er en varm og flott sønn, så det er jammen ikke rart at moren din har søkt støtte hos deg! Det er tydelig at du er glad i henne, og ikke rart at du spør etter måter for deg til å hjelpe henne fremover. Samtidig er det faktisk slik at barn skal slippe og ta et slikt ansvar for sine foreldre, og skal ikke være "psykolog" slik som du beskriver at du nesten føler du må være for henne. Du skriver også hvordan hun har det fører til at familien rundt har trukket seg unna, men at det er vanskelig for henne og selv erkjenne hvordan hun påvirker dette.

Mitt beste råd til deg er å snakke med moren din om hvor glad du er i henne, og hvordan det er viktig for deg at hun har et godt liv. Og at slik du opplever det, virker det som du tenker at hun kan trenge noen som kan hjelpe henne med dette. Og at et naturlig sted å starte for henne kanskje er hos en psykolog? Du skriver at hun ikke ønsker legehjelp og medisinering, da håper jeg at noen samtaler med en psykolog kan være et bedre sted å starte. Du skriver hvordan hverdagen hjemme svinger, og at det er noen lange tunge perioder. Dette stemmer overens med den diagnosen hun har, og som beskriver hvordan hun strever. Hvis du klarer å sette ord på at du opplever et press på å ivareta henne, tenker jeg det hadde vært til veldig god hjelp for henne. Da forklarer du både at du har masse omsorg og empati for at hun har det vanskelig, samtidig som du får satt en grense og forklart at det er viktig at hun søker hjelp hos en fagperson, og noen andre enn deg.

Håper dette var til hjelp. Masse lykke til og håper moren din får god hjelp - og at du kan kjenne på mindre press fremover. Og gjenoppta kontakten med resten av familien!

Hilsen psykolog ved et familievernkontor

Besvart: 27.9.2021