Eg gruer meg til å begynne på ungdomsskulen og eg savner klassen min.

Hei!

største medkjensle! Det er heilt naturleg å kjenne på ei sorg når ei så viktig tid som barneskule-tida er over.

Det som kanskje kan trøyste deg noko, er at alle er "nye" når ungdomsskulen startar. Dei aller fleste kjenner seg nervøse når første skuledag nærmar seg. Du vil kunne oppleve ein fellesskap med dei nye klassekameratane dine når dykk møtast første gongen – skulestarten er slik sett ganske lik for alle.

Kanskje det også kan hjelpe deg å tenke at du kan prøve å vere ein støtteperson for dei som trenger det? At du kan vere på utkikk etter elevar som er sjenerte og kanskje blir gåande aleine? Da har du ein «misjon» å vere opptatt av, samstundes som at du gjer ei god gjerning.

Mellombels, kan du sørge for at du held kontakten med gamle klassekameratar, både digitalt og ansikt til ansikt, dersom du bur i nærleiken av nokre av dei. Eg er sikker på at dei vil sette stor pris på det!

Hugs også på at ved å ha fokus på det som er bra, tross alt – til dømes at du skal få nye vener på ungdomsskulen, at du skal lære meir om dine styrker, eigenskapar og interesser, og at du skal få ha valfag – så blir sorga litt lettare å bere.

Til sist: når du startar på ungdomsskulen vil det ikkje gå lang tid før du kjenner deg som «heime» der, det er eg ganske sikker på. Da har du klart ein viktig overgang til noko ukjend, og dermed også skaffa deg ei ny erfaring. Denne erfaringa vil du få god bruk for når du skal på vidaregåande skule – og starta i ein ny jobb.

Og skulle det visa seg at du treng litt hjelp for å trivast, er det din rett å få dette hjå kontaktlæraren din. Skulen pliktar å leggje til rette slik at elevane har det trygt og godt på skulen.

Lykke til med alt, og ha ein god sommar!

Med vennlig hilsen rådgiver/ungdomsskolelærer, Ung.no