Jeg bruker veldig mye tid på å angre og skamme meg

Jente, 18

Helt fra 8. klasse har jeg flere ganger skadet meg selv med vilje, for at andre skal bry seg, spesielt voksne. Det meste i løpet av ungdomsskolen. Jeg faket til og med en kneskade en gang, og lata som jeg hadde besvimt etter en lang periode der jeg faktisk hadde vært veldig fysisk syk. Andre ganger har jeg faktisk skadet meg selv med vilje, f eks slik at jeg måtte gå ned bandasje på hånda osv. har også ønsket at dramatiske, vonde ting skal skje med meg, og «fantaserer» mye om dette. Jeg skammer meg veldig for å fortsatt tenke sånn, og å tenke tilbake på alt jeg gjorde på ungdomsskolen. Jeg tenker fortsatt mye på om de jeg gikk i klasse med og lærerne tenkte på meg som oppmerksomhetssyk. Blir også veldig flau å tenke tilbake, og skulle ønske jeg aldri hadde faket noe. Synes det er vanskelig å komme meg videre fra disse tankene og bruker veldig mye tid på å angre og skamme meg fra det på ungdomsskolen.Er det vanlig å ha gjort sånne ting. Kan ikke huske at noen andre i klassen var sånn.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver om noe som er så sårbart og vanskelig for deg.

Skam er en utrolig vond følelse å bære på, og ofte helt unødvendig. Det er veldig fint at du deler dette med oss.

Selv om du ikke kan huske at noen andre i klassen var "sånn", så er nok dette veldig skjult, men ikke uvanlig. Spesielt hos de barna og ungdommene som har strevd med å få nok omsorg eller oppmerksomhet fra voksne.

Det handler ikke om at du er oppmerksomhetssyk. Det handler om et grunnleggende behov som alle mennesker har. Noe hjernen vår gjør, for å sikre at vi får noe vi trenger. Og det handler helt grunnleggende om at du kanskje har fått litt lite nærhet, omsorg, oppmerksomhet og opplevelse av å bli sett og forstått av en voksen i oppveksten.

Skam er ødeleggende for selvfølelsen. Du har ingen grunn til å skamme deg eller angre, når du bare har gjort, og kanskje til en viss grad fortsatt gjør, det som sikrer at du får fylt et grunnleggende behov.

Prøv å legg fra deg skammen og heller vær litt raus og god med deg selv. Se for deg den 13 år gamle deg som bare lengtet etter nærhet og godhet fra en voksen. Gi den jenta forståelse og aksept. Det er det du fortjener.

Øv deg på å heller være støttende og vennlig innover, ikke kritisk og mobbende. Det er en vanskelig "øvelse", som kan bli lettere om du snakker med noen eller f.eks. skriver dagbok. Skriv ned støttende ord til deg selv, gi deg trøst, som om du skulle trøste et barn.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 14.1.2026