Jeg plages av tankene mine selv om jeg går på medisiner

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du har det så vanskelig.

Jeg synes det høres ut som du får god oppfølging med tanke på medisiner, og at de jobber mye med å sørge for at du får tilpasset dose etter behov og bivirkninger og annet. Det kan tyde på at du har mange gode folk rundt deg, som gjør det beste de kan for å passe på at du skal ha det bra, og få det bedre.

Så kan det likevel være veldig vanskelig det med medisinering, spesielt om du er redd for sprøyter i tillegg. Det er ikke så rart at du kjenner det kan bli vanskelig.

Det høres likevel ut som det er viktig at du jobber med å fortsette med medisinene, og forsøker finne ut av dette sammen med behandlerne dine. Kanskje dere kan jobbe litt med den sprøyteskrekken du har også?

Om det låser seg og blir vanskelig å ta medisiner så tror jeg mange ganger det kan hjelpe om dere bruker litt god tid på dette, kan snakke om hva du er redd for eller tenker på. Om du får litt støtte og trøst underveis så kan det nok bli litt lettere.

Det er også sånn at selv om medisiner kan hjelpe og gjøre det mye bedre, så er det ikke sikkert det løser alt. Er det sånn at du snakker om hva du hører og tenker på, hva du føler og er lei deg for, også?

Jeg tror ofte vi trenger å både snakke og ta medisiner om vi er syke som du beskriver her. Det er ganske vanlig å kunne kjenne det du skriver om, at de tankene eller opplevelsene som er vanskelige og vonde, også er viktige og at du trenger dem eller ønsker dem.

Det tror jeg det er viktig å få frem til behandler og snakke godt om. Hva er det de gir deg? Hvorfor er de viktige? Er det noe som kan løses? Eller noe du kan få på andre måter, enn å måtte holde fast i det som kanskje gjør deg trist og syk?

Har du snakket om det du skriver til oss her med behandleren din? Hvis ikke tror jeg det er veldig viktig. Du kan for eksempel vise akkurat det du skriver til oss, eller skrive ned noe på nytt om du synes det er vanskelig å begynne snakke om.

Selv om jeg kan skjønne at du blir frustrert over å ikke kunne bestemme over medisinene selv, så er det sånn at de medisinene du beskriver er noe du gjerne går på fast over tid. Det er ikke bra for deg eller virkningen av dem å gå av og på dem, eller av og til ta dem og av og til ikke.

Det er også en måte å være syk på der du på grunn av sykdommen lett kan tro det beste er å gå av medisinene, og så blir du dårligere av det. Eller at du blir bedre av medisinene, derfor ønsker å slutte med dem, og så blir dårlig igjen. Det kan bli en ond sirkel. Men det er likevel viktig at du får snakket om hvordan det føles, og at det vanskelige gjennomføres på best mulige måter.

Jeg legger ved noen artikler og lenker, håper svaret og noe av det kan hjelpe deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no