Jeg har det på noen måter bedre, men sliter med en stor tristhet

Hei,

Så flott at du skriver til oss når du har det sånn. Noe av det vanskeligste i terapi eller behandling er å si i fra når ting ikke går så bra, spesielt når du har fått det bedre på andre vis.

Det er en liten fare i behandling at en kan bli veldig opptatt av alt som har endret seg og bedret seg, og så vil gjerne både behandler og pasient at alt bare skal bli bedre og bedre. Da er det viktig å stoppe litt opp å ta en liten innsjekk på hvordan du faktisk føler deg og har det.

Det jeg lurer litt på er om du har snakket med behandlere før om hvordan du har det med tristheten? Altså, har det fått vært tema i behandlingen at du kjenner på, eller kan kjenne, på den tristheten? Utenom akkurat i utredningen du sikkert har vært i?

Hvis det har vært tema før så er det en fin inngangsport for deg til å kunne fortelle hvordan du har det nå. Da kan du kanskje starte med å si at du er enig i at du på en del områder har det bedre nå, men at det ikke kjennes bedre ut på tristheten.

Hvis du ikke har snakket så mye om det før, så kan du kanskje si i fra at det er noe dere ikke har snakket så mye om, men som du har lyst til å ta opp, og så ta det derfra.

Det kan også være en fin ting å bruke det du har skrevet her for eksempel. Her har du jo allerede forklart en del av hva du kjenner på, og det er skriftlig som noen ganger kan være lettere som et utgangspunkt enn å skulle si det muntlig.

Jeg tror det er litt viktig at du forsøker å si noe om det i stede for å skade deg for å bruke det som en måte å kommunisere på. Du er ikke alene om å tenke at det å skade seg vil kunne gi beskjed til helsevesenet om hvordan du føler deg, men det er ikke den beste måten å gjøre det på.

Du får heller ikke egentlig snakket presist om hvordan du har det, og det kan være farlig for deg. De rundt deg vil også kunne bli redde og sinte, som gjør at de ikke blir de beste hjelperne for deg.

Jeg vil også si at med diagnosen du har og i tillegg bedring på ett område så er det kanskje ikke så rart at du kjenner på tristhet nå. Midt i psykose er det ikke lett å kjenne på tristhet, da er hjernen ganske opptatt med andre ting. Men når du får det mer på avstand og klarer tenke og føle mer, så er det ikke så merkelig at tristheten kommer litt mer frem.

På en måte kan det også være tegn på bedringen, og det kan i alle fall være bra for din videre heling at du har tilgang på tristheten slik at du kan jobbe med den i terapi.

Det er bare veldig viktig at du får sagt i fra til hjelperne dine om hvordan du har det så du kan få hjelp med det. For det høres ut som det er en ganske overveldende tristhet som kan gjøre det veldig tungt for deg. Når du får tanker om å skade deg og dø så er det ikke meningen du skal sitte alene med dem.

Hvis du ikke får snakket med behandleren din enda så snakk med venner og familie om at du er trist og sliter. Det finnes også hjelpetjenester du kan ringe og chatte med nå i jula, hvis du ikke har time før om en ukes tid eller mer. Det er lenket til en oversikt over slike i en av artiklene under, i tillegg til lenken jeg la ved her.

Jeg håper noe av dette hjelper deg, og håper du tar vare på deg selv.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no