Har vært på dps i 3 uker, er redd de skal gi meg opp
Jente, 20
Hei....jeg har vært på dps i tre uker. Sliter ikke så med de vanskelige tankene lengre, Men er kjempe langt nede og har ligget på et mørkt rom i en seng siden jeg kom. Føler ikke for å ha på lyset fordi jeg er så langt nede. Jeg ligger mest her i senga, men i blant spiller jeg kort eller går en liten tur ned de som jobber her. Men jeg kommer meg ikke ut av dette.... det er bare helt svart alt sammen. Bruker antipsykotika pga de vanskelige tankene, risperdal og Abilify. Og laveste dosen zoloft. Overlegen ville satse på miljøterapi i første omgang. Jeg er kjempe trist og det finnes ingen utvei. Jeg et redd de skal gi meg opp og at jeg bare blir liggende hjemme.
Svar
Hei du!
Så fint at du tar kontakt i en vanskelig tid.
Jeg forstår godt at du blir bekymret for at andre skal "gi opp". Dette ser jeg for meg at kan være depresjonen som snakker. Når man har det veldig vanskelig psykisk så er tankene annerledes enn vanlig og da vil det meste se mørkt og uoverkommelig ut.
Jeg legger merke til en viktig ting og det er det at du åpner med å skrive at du ikke sliter så mye med de vanskelige tankene lenger. Dette er et veldig stort steg i riktig retning og det betyr at det absolutt skjer noe selv om det er lett å heller huske på alt som ikke går/er som man ønsker. Det er også viktig at du husker på at de som jobber på DPS/sengepost er vant til å jobbe med personer som er alvorlig psykisk syk og har det veldig vanskelig. De vet godt at det ikke bare er å "knipse" og så skal man bli frisk. 3 uker er ikke lang tid. Jeg tror det er lurt at du snakker høyt med din(e) behandler(e) om frykten du har for å bli "gitt opp" og hvordan du har det på innsiden. Dere må/kan sammen finne en god behandlingsplan for deg som føles innenfor rekkevidde men samtidig utfordrer deg litt etter litt. Det er tungt å komme i gang med endring men det er også mulig å gjøre helt små skritt for å komme seg oppover. Du kan klare det selv om det føles overveldende og tungt.
Det er ikke sant at det ikke finnes en utvei selv om det er slik de føles nå. Det kan både hjelpe med miljøterapi, samtalebahandling, medisiner og tid. Det er også viktig å lære mest mulig om seg selv og vite hva man trenger mer av og hva man trenger mindre av. Det at du kjenner at du klarer turer noen dager er supert - kanskje klarer du etterhvert litt lengre turer og etterhvert litt oftere å ha på lyset og så videre. Det er små steg som til slutt er fundamentet for de større stegene man må gå. De små stegene er de aller viktigste og der er du nå. Snakk høyt om dine frykter og ta vare på deg selv så godt det går. Du har lov til å bruke tid og det er ikke slik at du får bare en sjanse og så er det over. Terapi kan og vil ta tid.
Ønsker deg bare det beste. Lykke til med alt.
Med vennlig hilsen psykologen
Besvart: 27.8.2023
Fikk du svar på det du lurte på?
Spørsmål og svar som ligner
Still oss et spørsmål
Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.
Still et spørsmål