Føler ikke at vennene mine forstår at jeg har anoreksi, er i behandling...

Hei og takk for at du skriver om dine spiseforstyrrelser.

Det er to sider ved det du skriver her, som jeg gjerne vil forsøke å si noe om.

Det første handler om spiseforstyrrelsen og den forståelsen som de fleste rundt mangler. Mange kan ha et negativt kroppsbilde, eller en dårlig selvfølelse som kan gjøre at man er opptatt av å snakke nedsettende om seg selv, og fokusere mye på mat og trening. Det gjelder dessverre svært mange barn og unge, gutter og jenter. Noen er mer sårbare enn andre, og kan utvikle en spiseforstyrrelse slik du har gjort. Venninnen din vet nok ikke at hun kan trigge din anoreksi ved å klage på sin egen kropp, hun vet ikke nok om alvoret ved en spiseforstyrrelse og trenger kunnskap og innsikt i hvordan hun påvirker deg og andre. Hun bør få egen hjelp, samtaler hos feks helsesykepleier, lege eller psykisk helse, for å få et bedre forhold til egen kropp og helse. Dette er noe du kan foreslå, eller vise henne dette.

Det er ikke så lett å vite hvem som blir alvorlig syke og hvem som "bare" fortsetter å ha et negativt kroppsbilde, slik som din venninne kanskje har. Veldig mange av de som får feks anoreksi, har evne til å være ekstremt strenge med seg selv, kontrollere spisingen sin og bli alvorlig syke eller dø av undervekt og hjertestans. Det er den reelle faren. Man MÅ derfor legges inn til behandling på sykehus hvis ikke behandling på BUP er nok.. Ikke nødvendigvis fordi BMI/KMI er for lav, men fordi man kan risikere hjertestans hvis man blir tilstrekkelig dehydrert eller går for raskt ned i vekt.

Det andre du skriver om handler egentlig om mangelen på den "vanlige" sosiale nærheten du har følt i så mange måneder nå. Du skriver at du ikke føler de andre har brydd seg om deg, og har kanskje ikke noen gode vennskap eller relasjoner du føler deg trygg på høres det ut som. Når du ikke har vært på skolen, har du heller ikke fått med deg de forskjellige tingene man snakker om på skolen, og heller ikke det man avtaler å gjøre på fritiden. Du har nok heller ikke vært sosial med aktiviteter når du har vært så syk, og da er det plutselig ingen vanlig sosial kontakt med venner som før. Hvis du nå går i 8. trinn, er det også nettopp i starten av ungdomsskolen mange får nye venner og for deg som har vært der lite, kan det føles ensomt og trist.

Det jeg vil anbefale deg er å tenke på om det er en eller to du kjenner som kan være noen å snakke med, fortelle hvordan du har det, og få hjelp av foreldre eller lege til å lære litt om anoreksi. Hva kan hjelpe, hva kan bidra positivt til å få flere gode opplevelser fremover i forkant av nytt skoleår. Jeg tror at dersom du aktivt inviterer en eller to personer til å få vite mer, være åpen, gi tillit og tid til å bli kjent med deg på ordentlig, vil du kunne føle deg tryggere etterhvert også i større sosiale sammenhenger og på skolen. Når du er til behandling, bør du også åpne opp og snakke om det som er vanskelig med venner. Er det tungt å snakke med psykolog eller lege om dette, be om hjelp fra foreldrene dine. Du bør også ha med helsesykepleier på skolen i samarbeid med BUP eller sykehus for å få et godt samarbeid som hjelper deg når du skal tilbake på skolen. Helsesykepleier kan mye om spiseforstyrrelser og kan hjelpe andre å forstå, og snakke med deg om følelser rundt det sosiale også.

Ønsker deg alt godt, og legger ved noen artikler som kan være aktuelle å se på. God bedring, og lykke til.

Varm hilsen fra helsesykepleier.