Alle vennene mine har snudd meg ryggen og jeg har det vanskelig.

Jente, 15

Det siste året startet med at hunden min, som fungerte som bestevennen min døde, 3 familiemedlemmer døde, mamma fikk kreft og var borte hele sommeren. Mamma er fortsatt sliten og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til den situasjonen. Når alt dette skjedde tenkte jeg ikke noe særlig over det, jeg fant heller andre ting å gjøre for å få de triste tankene bort. Når høsten kom, skolen begynte og mamma kom hjem igjen begynte jeg å tenke over alt som hadde skjedd, jeg mista håpet, og klarte ikke snakke med noen. Dette gjorde at jeg valgte å ta meg til en gruppe mennesker som jeg ikke hørte hjemme hos og drikke alkohol noen ganger. Men selv om jeg kom meg raskt ut av det miljøet hadde jeg skuffa stakkars mamma og pappa. Alle vennene mine snudde ryggen til meg, når jeg trengte de aller mest. Jeg angrer jeg hver eneste dag på mine valg og sitter her uten venner og tillit fra foreldrene mine, sorgen og redselen er der enda. Livet er vanskelig og jeg har ingen energi til skole osv..

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 15 år

Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller til oss hvordan du har det og hva du har gått gjennom dert siste året. Jeg forstår at du strever!

Det høres ut som du har båret på mye vondt helt alene. Når man står midt i livskriser og alvorlig sykdom så er det lett og miste seg selv og gjøre noen valg som ikke nødvendigvis er bra for oss. Det som er fint er at du har klart å komme deg ut av det miljøet du var innom.

På denne måten har du skaffet deg erfaring men samtidig at du har mistet tilliten fra venner og familie.

Men - det er lov å gjøre feil og det er helt ok og be om unnskyldning for det som hendte. Ved å være åpen om hvordan du hadde og hvorfor det ble slik så er det lettere for andre og kunne forstå deg. Tillit går an å bygge opp igjen - heldigvis!

Når det gjelder forholdet til moren din så vil jeg anbefale deg å snakke med henne. Spør henne hva hun trenger av deg og hva du kan gjøre for henne. Du kan si det du sier til oss -at du er usikker på hva du skal gjøre. Ved å spørre om dette inviterer du til dialog og du slipper og være usikker.

Jeg vil også anbefale deg å snakke med helsesykepleier på skolen din om det du har opplevd. Det hjelper å snakke med noen om det man bærer på inni seg. Da føler man seg mindre alene og håpet vil komme tilbake.

Jeg legger ved noen artikler til deg som jeg tror kan være til hjelp for deg å lese.

Lykke til!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 15.1.2019

Oppdatert: 15.1.2019