Har vært utsatt for seksuelt overgrep.

Jente, 16

opplevde seksuelt overgrep første gang da jeg var 5 år, og dette var av et familiemedlem. Det ble anmeldt og vi vant saken. For snart 2 år siden ble jeg voldtatt, og denne saken ble henlagt. Hver gang folk snakker eller kødder om voldtekt så vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg blir helt stille og velger å ikke si noe, og jeg liker ikke å være tilstede da. Ofte i timene ser vi på filmer der det ofte kommer opp snakk om seksuelle overgrep og slike ting. Jeg blir dårlig når jeg hører de ordene, og jeg klarer ikke snakke med noen om det. Noen av vennene mine vet det, og noen familiemedlemmer vet det. Men alt er på en måte glemt, ingen av de snakker eller spør noe om det og det gjør det vanskeligere for meg å prøve å snakke om det. Har gått til psykolog, men det var for det meste moren min som snakket for meg fordi jeg ikke klarte. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å få det bedre, og jeg klarer ikke snakke høyt om det heller.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det jeg leser her er at de reaksjonene du har etter de overgrepene du har vært utsatt for er helt vanlige når man har vært utsatt for slike vonde og traumatiske opplevelser. Du har ikke ekstreme reaksjoner slik som f.eks. flashbacks og mye angst, men jeg tenker likevel at det ville vært lurt av deg å forsøke å snakke med noen igjen om det du sliter med.

Du gikk til psykolog tidligere, men klarte da ikke snakke om det du hadde vært utsatt for og slet med. Men kanskje du klarer det i dag? Jeg tenker at det kan være lurt av deg å snakke både med fastlegen din og med helsesykepleier på skolen der du går.

Et tips jeg vet hjelper mange som har vansker med å snakke om det man sliter med er at du enten viser den/de du snakker med det du har skrevet her eller at du skriver ned en liten siden og tar dette med til samtalen.

Det viktigste er at du ikke går alene med det du sliter med. At du har noen å snakke med. Noen som kan hjelpe og støtte deg. Jeg håper derfor at du kan ta kontakt med fastlegen din og med helsesykepleier på skolen der du går.

Legger ved noen artikler her til deg.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 23.1.2019

Oppdatert: 23.1.2019