Jeg sliter veldig med å vise gråt/sensitive/svake sider ved meg selv. Tips?

Hei, jente på 16 år!

Dette hørtes ikke noe greit ut. Du sliter med å vise at du gråter og synes samtidig at det er tungt å bære på vonde ting alene.

Du er i alle fall ikke alene om å synes det er vanskelig å vise følelser foran andre. Dette kan mange kjenne seg igjen i. Jeg skal dele noen av mine tanker og perspektiv rundt det du tar opp med deg så finner du kanskje noe du kan bruke som er nyttig for deg!

1) Følelser er naturlig kommunikasjon. Du kan forsøke å tenke over hvordan du selv reagerer når du ser at andre viser følelser. Vi mennesker er født med muligheten for å vise følelser slik at andre skal kunne plukke opp hva vi trenger. Den første kommunikasjonen babyer viser er at de gråter - vi er programmerte til å kommunisere på denne måten. Vi har som voksne ulik erfaring med å vise følelser til andre. Men mange vil oppgi at de synes det er ganske trygt og positivt med personer som viser åpent sine følelser. Ved at noen viser hvilke følelser de har (tydelig lei seg, tydelig interesse, tydelig glad, tydelig sint/sette grenser) så vet man alltid hvor man har denne personen. Kanskje andre rundt deg hadde reagert veldig annerledes på at du hadde vist følelser enn du kanskje tenker/er redd for. Oppfordrer deg som sagt å tenke over hvordan du selv syns det er med andre som viser sine følelser og se om det er noe du kan tenke kan gjelde for deg også her - at det blir det samme om du viser følelser. 

2) Sterk/svak. Du skriver at du ikke vil vise sensitive/svake sider av deg selv. Du kan forsøke å stille deg selv spørsmålet om hvorfor du tenker at det er svakt å vise følelser. Mange vil kanskje utfordre deg på det synet og si at det å vise følelser/gråt heller er et tegn på styrke: tegn på at man er sterk nok til å vise hvordan man har det akkurat nå og å våge å slippe andre inn på seg på den måten (gjerne ved at de trøster eller spør om å hjelpe eller eventuelt deler noe viktig av seg selv tilbake). Du skriver at du vet at helsesøster/psykolog ikke dømmer og da lurer jeg litt på om du kan tenke at andre, "vanlige" personer, dømmer. I så tilfellet så kan du tenke igjen på om du dømmer andre som gråter/viser følelser. Viss svaret er nei, hvorfor skal noen da dømme deg for å vise naturlige følelser? Og er det egentlig "svakt" å vise følelser eller er man tvert i mot en sterk person som våger å vise dette fram? 

3) Gradvis øvelse. Mange som har holdt følelsene sine for seg selv lenge kan utvikle en slags fobi/overdreven gruing for hvordan det blir å åpne seg med følelser og slippe følelsene til. Mange jeg snakker med som psykolog forteller meg at de blir redde for at dersom de begynner å slippe opp på følelser - kanskje spesifikt gråt - så skal de havne i en slags spiral der "alt" bare åpner seg og de har nærmest satt på en kran av gråt som ikke går over og bare renner. Dette er ikke tilfellet og man klarer alltid å slutte å gråte til slutt. Gråt er ingen kran og det vil ofte føles som en lettelse når man har fått litt eller mye gråt ut. Det kan dermed være lurt å forsøke å slippe litt følelser/gråt til i trygge omgivelser. Noen vil helst gjøre dette alene i starten (i dusjen, i senga, ser på trist film eller lignende) og så la det slippe litt mer til når man er med andre. Dersom du har noen vanskelige tema du har inni deg som du synes det er vanskelig å si høyt fordi du tenker du vil begynne å gråte kan du øve deg på å sette litt ord på det du vil få fram for eg selv først (rett og slett øve deg) før du sier det høyt til noen. Da slipper du at ordene som kommer ut nærmest gir deg en ekstra høy grad av følelsesaktivering/gråt ettersom de er så ukjente og nærmest "overrasker" deg når de kommer ut. 

Tenker du at det er lettere å snakke med helsesøster enn noen som er nær deg i familien så kan du godt starte der! Mange synes det kan være lettere å vise følelser til noen man ikke er så tett knyttet til ellers. Spesielt i starten.

Ønsker deg masse lykke til. 

Med vennlig hilsen psykologen