Jeg føler meg tom innvendig, føler meg følelsesløs. Hjelp?

Hei, jente på 17 år!

Dette hørtes vanskelig ut. Det høres vondt ut å føle at andre rundt deg forlater deg. 

Samtidig høres det ut som om du har noen rundt deg som ønsker å hjelpe deg og forsøker å forstå deg. Slike ting kan ta litt tid. Det å åpne seg for noen andre og det å øve seg på å sette ord på hvordan man har det trenger ikke å komme naturlig med en gang. Det er mange som beskriver lignende følelser som deg - at følelsene nesten kjennes vanskelige å få tak i. Dette kan man øve på sammen med noen man er/blir trygg på. Det at du ikke klarer å kjenne på følelser nå betyr ikke at det kommer til å alltid være sånn. Jeg tror det er lurt at du forteller hvordan du har det til din behandler og at du bare er ærlig på at du kjenner deg følelsesløs. Kanskje har hun noen ideer på hvordan dere sammen kan utforske følelsene dine dersom du vil det. Jeg tenker også at det ikke går å "presse" dette fram. Du må bruke den tiden du trenger! Det er en veldig god start at du tenker at du ønsker å si hvordan du har det til noen. Dersom du ønsker det er det mulig å for eksempel skrive ned noen tema du ønsker å snakke med behandleren om dersom dette er lettere enn å si det rett ut. 

Samtidig så høres det ut som du kanskje kan være litt redd for følelsene dine? Dette skriver jeg fordi du skriver at du tenker at du hadde "knekt sammen". Mange forteller til meg som psykolog at de har det litt på samme måte. De kan for eksempel være redde for hva som skal skje hvis de slipper til følelsene. Noen tror at dersom de begynner å gråte så kommer de ikke til å stoppe - at de liksom har åpnet enn ustoppelig "kran". Dette vet vi at ikke skjer - det er ingen følelser som varer for alltid. Alle følelser kommer man seg ut av igjen. Dette kan du også ta opp med din behandler dersom du kjenner at du kan være litt redd for å "knekke sammen". Dette kan kanskje være et fint utgangspunkt for dere å utforske sammen. Fortell også din behandler om dine tanker om selvmord dersom du ikke allerede har gjort det. Personer som jobber på BUP er vant til å snakke om vanskelige ting. Slike tanker blir ofte mindre skremmende også om man snakker høyt om dem. 

Samtidig er det lurt om du klarer å finne ut av noen gode ting du kan gjøre for deg selv i hverdagen. I vanskelige perioder blir det lett for at man ikke orker å gjøre noe. Da er det ekstra viktig å legge inn noen fine/OK/bra aktiviteter i løpet av en dag. Det kan være alt fra å gå en tur, lage noe god mat, holde på med en hobby, snakke med noen man er glad i, se en film som man liker eller noe annet. Det kan være tungt å komme i gang med noe men samtidig så er det veldig lurt om man får det til. 

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper at du kjenner at ting blir litt bedre snart. 

Med vennlig hilsen psykologen