Jeg har det veldig vondt. Hvorfor sier ikke primærkontakten glad i deg?

Hei du

Så fint at du tar kontakt.

Det er også godt å høre at du har en primærkontakt som bryr seg om deg og som du har gode samtaler med.

Det du beskriver er det mange som kan kjenne seg såre på. Det kan være vondt å kjenne at relasjonen går mest en veg og at det er et profesjonelt forhold heller enn et vennskaps- eller familieforhold.

Som du beskriver så er det den nærmeste familien som bli mest glad i oss og sånn vil det nok være for det fleste. Når det gjelder en primærkontakt i kommunen så er dette en viktig profesjonell relasjon men det er ikke vanlig eller forventet at primærkontakten skal si til deg at hun er glad i deg. Dette blir fort komplisert fordi det kan gjøre at det profesjonelle forholdet blir litt mer uklart når det å si "jeg er glad i deg" heller hører mer til venne- og familierelasjoner. Det blir dermed en del av jobben hennes å være profesjonell, bry seg om deg, lytte, være støttende og lignende men det er ikke noe "galt med deg" på noen som helst måte ved at hun ikke sier hun er glad i meg.

Jeg er psykolog og har hatt massevis av pasienter som jeg bryr meg om og ønsker det aller beste for men det har aldri vært naturlig eller aktuelt å si "jeg er glad i deg". Det betyr på ingen måte at jeg ikke bryr meg og jeg er veldig engasjert i deres liv og tar det veldig på alvor at jeg skal være en god støttespiller for dem. Slik blir det nok sikkert også for din primærkontakt ser jeg for meg.

Jeg tror ikke det er så lurt å leite etter feil med deg selv i denne sammenhengen fordi du vil ikke finne noen. Det er ikke noe galt ved deg som tilsier at hun ikke har sagt "glad i deg" - det er bare ikke en slik type relasjon der man uttrykker slikt og det vil det nok sannsynlig heller ikke bli. Forsøk heller å fokusere på det at hun er viktig for deg, at dere har gode samtaler sammen, at hun bryr seg om deg og at hun er til å stole på.

Når det gjelder andre relasjoner der du ønsker at noen skal bli glad i deg så handler nok dette om mye forskjellig. En viktig faktor vil jo gjerne omhandle tiden man har sammen slik at man får tid nok til å kjenne hverandre "på ordentlig". Og så vil det nok også innebære det å kunne være åpen og ærlig om hvem man er og vise seg både sårbar og ekte. Det blir jo også viktig at relasjonen går begge veger der begge har ansvar for å åpne seg og begge har også ansvar for å støtte den andre og lytte til den andre.

Jeg ønsker deg bare det beste.

Med vennlig hilsen psykologen