Mamma kaller meg stygge ting

Hei

Jeg forstår at det ikke er lett for deg når mamma kaller deg alle disse stygge tingene. Det er ikke greit at foreldre snakker sånn til barna sine, uansett hvor sint og irritert man blir. Mamma er voksen, hun har hovedansvaret for at det er trygt og godt for deg hjemme og at det roer seg ned hvis dere blir sinte på hverandre. Du skriver at du vil rømme. Da får jeg forståelsen av at du ikke orker mer og at du har nådd en grense! Jeg skjønner at du tidligere også har hatt det vanskelig med pappa. Trolig bærer du på mange vonde følelser! Siden du skriver inn hit tenker jeg at du vil gjøre noe med det og det er bra! Det er bedre å ta tak i situasjonen enn å rømme fra den. Om du hadde rømt ville det trolig bare gitt deg enda større problemer og et enda dårligere forhold til mamma.

Jeg vil gi deg noen innspill: 

Jeg oppfordrer deg til å invitere mamma til en samtale. Helst når dere ikke krangler. Finn et tidspunkt der det pleier å være rolig stemning. Si ifra på forhånd at du har noe viktig å snakke med henne om, slik at hun er litt forberedt og "tuner seg inn" på deg. 

Fortell mamma at du ikke ønsker å bytte etternavn. Det er viktig at du forklarer hvorfor DU ikke ønsker det, uten å si noe stygt om henne. I tillegg må du si til henne at du opplever det som sårende når hun kaller deg illojal, falsk og slem. Du trenger ikke anklage mamma, du kan bare si at dette gjør vondt for deg! Forsøk også å si hva du savner i forholdet til mamma. Savner du å ha det fint sammen med henne? Savner du at hun sier fine ting til deg? Det er en lur ting å snu om på problemet: man sier hva man vil ha (gode stunder sammen, en hyggelig tone å snakke på) fremfor hva man ikke vil ha (krangel og stygge ord). 

Jeg forstår at dette med etternavn er noe som er veldig viktig for moren din. Kan du tenke deg hva dette handler om for hennes del? Og kan du spørre henne om hun på en rolig måte kan forklare det til deg? Si at du vil forstå bedre hva hun tenker. Du og mamma har trolig helt ulike forventninger til hvordan ting skal være i familien og dere vil derfor ofte se ting litt ulikt. Da er det viktig å snakke sammen om det man vil og det man har behov for. I tillegg er det selvsagt vanlig å krangle ekstra mye i ungdomsåra. Mange ungdommer blir fortere irriterte og sure i puberteten. Dette har med hormoner å gjøre. Kan det være at mamma også syns at du er mer "kranglete" enn før? Tør å snakke med henne om hvordan hun opplever deg og vær lydhør for hennes innspill, selv om det kan være vanskelig å høre ting som kan oppleves som kritikk av seg selv. 

Hvis du ikke vil snakke mer med mamma - kanskje du kan skrive et brev? Noen syns det er lettere sånn. Da kan brevet skrives - og leses - i fred og ro, uten at man tar opp problemene midt i en krangel slik det ofte blir. 

Jeg håper at dette ga deg noen tips til hva du kan gjøre videre i kontakten med mamma. Og jeg håper virkelig at hun vil lytte til deg og ta deg på alvor.

MEN - hvis det ikke gir seg - hvis det ikke hjelper å prate med mamma, da må du snakke med en annen voksen om det du opplever hjemme. Du skriver at pappa er ute av bildet. Men har du noen andre voksne i familien som du stoler på som du kan snakke med?

Hvis ikke du kommer på noen i familien/vennekretsen det er naturlig å ta kontakt med kan du gå til helsestasjon for ungdom. Der jobber det både helsesykepleier og psykolog. De pleier å være god støtte og gode samtalepartnere i slike situasjoner. De har taushetsplikt, og det er gratis å gå dit. Alle kommuner har et slikt tilbud. De som jobber der vil snakke med deg på dine premisser og med ditt beste for øyet. Og de kan evt. kalle inn mamma til en felles samtale der de hjelper deg å si det du vil si. Så kanskje er det verdt et forsøk?

Lykke til! Det er bra du reagerer når du blir snakket nedlatende til, det er det ingen som skal tåle. Jeg håper du får det bedre snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten