Jeg er 13 år, og tror jeg lider av depresjon.

Jente, 13

Hei!. Jeg er en jente på 13år og vet det er kanskje en litt tidlig alder for og si dette hær men jeg tror jeg lider av depression jeg har følt meg ganske nede i 2år nå og føler meg bare så tom men vet ikke hvorfor men så prøvde jeg å kutte meg for å gjøre det bedre men det var en gang og har lovet meg å aldri mer gjør det men det rare var at jeg ville gjøre det for det er en smerte jeg faktisk kan kontrollere men nå har jeg ett stort arr på armen å det vill ikke vekk og jeg er redd for at foreldrene mine ser det eller noen i familien min ser det eller noen på skolen men jeg har også hatt noen stress anfall på morgenene jeg blir så stressa at jeg begynner å grine å jeg sliter med å sove og jeg føler meg bare så trist hele tiden og later som om alt er ok men det er ikke ok for noe er galt men jeg vet ikke hva jeg vet ikke om det er angst eller deperisson.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det høres ikke lett ut å være deg for tiden. Du er mye trist, har problemer med å sovne og blir fort stresset.
Det er mye å bære på alene.
Mange opplever at puberteten kan føles trøblete og litt svingene. Det er mye som skjer med kropp og sinn.

Ofte er det slik at tunge tanker gjerne blir enda tyngre når en holder de for seg selv, og ikke deler de med noen. Når en snakker med noen om det, vil en vanligvis kjenne seg bedre og mer lettet. Den en snakker med kan komme med gode innspill og råd, og de kan også hjelpe deg å få bedre oversikt og få det bedre.

Når en har det vondt, enten det er vondt i en fot eller vondt i tanker og følelser er det viktig å søke hjelp.
Jeg vil anbefale deg å snakke med dine foreldre om hvordan du har det.

Ofte er foreldre mye mer hjelpsomme, enn en i utgangspunktet tenker om dem. De har vært unge, og sannsynligvis hatt sine vanskelige faser i livet.
Hvis du ikke vil snakke med dem ,så ta kontakt med helsesykepleier på skolen. Hun kan være en god støttespiller over litt tid.

Når en har det slik kan det føles som det aldri vil bli bedre. Men tro meg, det er fult mulig.
Du har skrevet til oss, og det er det første skrittet mot å forsøke finne ut av dette. Neste skritt er å snakke med noen, slik at du kan få støtte og hjelp ut av det vanskelige.

Jeg håper at noe av dette og vedlagte artikler kan være til hjelp.

Lykke til videre !

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no

Besvart: 18.3.2019

Oppdatert: 18.3.2019