Jeg har slitt med angst siden jeg var 9 år og tør ikke be om hjelp!

Jente, 15

Jeg har slitt med angst siden jeg var 9 år, men ble ikke diagnotisert før sommeren 2018. Denne angsten har utviklet seg til depresjoner som påvirker meg veldig mye med tanke på venner, familie og bare det å være sosial i helhet. Jeg er redd. Jeg vet at jeg trenger hjelp. Jeg har tidligere kuttet og prøvd å ta livet mitt, dette går bedre nå. Moren min sier jeg overreagerer, at jeg er «dramaqueen», jeg tør derfor ikke prate med henne om det jeg sliter med. Hun jobber i helsevesenet og sa en gang «jeg ser du sliter». Jeg får høre fra alle at «ungdomstiden er vanskelig» men jeg vet det, dette er noe annet. Når jeg gikk i 7. klasse ble jeg seksuelt trakassert, i 8. klasse fikk jeg drapstrusler og hat via en anonym app. Jeg føler ikke at jeg passer inn og jeg går hver dag og er redd for at folk skal se hvordan jeg har det. Jeg er veldig populær blant guttene og har vært det siden jeg var liten, har derfor fra ung alder blitt kalt «hore». Hva kan hjelpe meg? Jeg tør ikke gå til helsesøster.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 15 år

Takk for at du kan fortelle til oss hvordan du har det. Jeg forstår at du har det vondt og at du strever. Jeg forstår at du trenger hjelp og at du ikke blir tatt på alvor av de rundt deg!

Jeg tror dine plager kan ha en sammenheng med alt du har opplevd. Når man opplever vonde og vanskelige ting som man ikke snakker om så vokser det som "klump" på innsiden og det kan påvirke den man er og hvordan man er sammen med andre. Det er mange som strever som sier de ikke føler de passer inn og dette kan være fordi man bærer på så mange hemmeligheter at man må beskytte seg.

Jeg syns du skal våge å snakke med helsesykepleier. Det er også helsesykepleier på helsestasjon for ungdom.

Det er trist at moren din sier at du er dramaqueen. Det er du ikke! Du har gode grunner til å streve og du trenger hjelp. Dette har også moren din sagt at du gjør og jeg syns hun skal støtte deg og hjelpe deg. Det kan nok være slik at foreldre ikke helt forstår hvordan barna egentlig har det også glemmer de kanskje å spørre.

Hvordan ville det være for deg å si at du trenger noen å prate med? At du trenger hjelp?

Det å holde fasaden og late som alt er bra er slitsomt og det å være åpen og snakke om det hjemme kan gjøre at du får det bedre.

Moren din vet kanskje ikke alt du har opplevd? Det tror jeg kan gjøre at hun heller ikke forstår deg og dine reaksjoner.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp.

Ønsker deg alt godt og at du får det bedre snart.

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 23.11.2019

Oppdatert: 23.11.2019