Jeg vet ikke om jeg har blitt kidnappa, det er SYKT og føles så ekte?

Hei, jente på 14 år!

Takk for spørsmålet ditt - jeg forstår godt at dette skremmer deg.

Det høres ikke ut som du har blitt kidnappet på ekte fordi da hadde nok din mor visst om dette. Det er også veldig uvanlig å bli kidnappet i Norge så da hadde det vært en stor nyhetssak. Din mor har forsøkt å finne ut av det sammen med deg og finne en forklaring på hvorfor du tenker på dette. Det kan godt hende at det har en sammenheng med det at du såg denne politimannen som jaktet på en annen mann. Dette kan selvsagt være skremmende både for barn og voksne. Det er også helt riktig at barn kan bli veldig redde av at foreldre er livredde. Du og din mor har snakket om dette og det høres ut som din mor kjenner seg igjen i at hun var livredd. Det kan være skremmende for barn som stoler på de voksne og at de voksne alltid har "kontroll"/oversikt - når foreldre blir veldig redde er det lett at barnet også blir det fordi tryggheten i den voksne er ikke slik som den pleier. Dersom det er dette dere mener med at du kjente "energien hennes" så er jeg enig i at det kan ha skjedd.

Når det gjelder hvordan du tenker om denne hendelsen om kidnapping som ikke har skjedd men føles ekte ut så kan det godt tenkes at det er tankene dine som skremmer deg. Det høres ut som du tenker på dette og så får du mange følelser knyttet til det du tenker på (blir redd, vil gråte). Dette blir da kanskje en veldig sterk opplevelse fordi du har så mange følelser knyttet til tankene og du opplever tankene veldig ekte og påtrengende. 

Det er også slik at det noen ganger kan være slik at vi blander sammen hva som har skjedd på ekte og hva som skjedde i fantasien/tankene når man var mindre. Mange kan f.eks føle at du husker at de var med på noe fordi man har sett det på et bilde. I virkeligheten så husker man kanskje ikke opplevelsen på ekte men man vil føle at man husker det fordi man har et bilde av det. Det er også slik at man har vanskeligere for å skille fantasi og virkelighet når man er barn (derfor er flere barn enn voksne redde for "monster" under sengen og lignende). Det kan derfor være slik at noe av det du har opplevd eller sett på ekte (han som sprang rundt i hagen) eller på TV kan ha blandet seg litt slik at det kan føles ut som det skjedde på ekte.

Dersom det plager deg veldig mye å ha det på denne måten kan du forsøke å se disse tankene "utenfra". Det høres ut som disse kidnappingstankene skremmer deg ganske mye og da kan det være lurt å se dem utenfra. Dette handler om at du kan si til deg selv når det skjer at "der kom de tankene igjen, de har et skummelt innhold men trenger ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre". Så er det også lurt og fint om du kan snakke med din mor om det du opplever slik at du kan få litt innspill og støtte fra henne.

Ønsker deg masse lykke til! 

Med vennlig hilsen psykologen